Birkelisidene

Lars-stua 2006Nesten hundre år etter at bestefar Lars satte opp ny-stua på Birkeli skulle man ikke tro det var mulig å skrive en detaljert fortelling om hvordan det foregikk, spesielt ikke av et barnebarn som ikke kom til verden før 15 år senere. Men det er mulig, takket være pappa Morten som skrev ei bok, Minner fra Beiarn og Bodø, om livet på stedet han vokste opp, og bestefaren som skrev dagbøker med kortfattede detaljer om vær, begivenheter og ting som ble gjort.

Det blir ei fortelling om et godt planlagt og forberedt prosjekt, som ble gjennomført mens alle andre livsnødvendige arbeider ble utført, både av familien og innleide, som alle var fjellbønder. Tømringen fra «Begynt opbygning» til «Taket på stuen» tok bare 31 arbeidsdager. Det gikk bokstavelig talt unna så flisene føyk.

Dette bildet fra barnedåpen til Elines første barn, Gerd, får være en illustrasjon fra en dramatisk og begivenhetsrik vinter både på Birkeli og resten av Nordland, noe jeg ser ved å lese bestefars dagbøker.

Krigen er i full gang, skiftende vær med regn og flom, rekordstore snefall, og sterk frost. I november 1940 gifter Eline seg med Karluf fra Lofoten, og i februar 1941 blir Gerd født på Birkeli. Tidlig i mars skjer Lofotraidet, mens Karluf og birkelifolk reiser frem og tilbake mellom Bodø og Birkeli. Jeg skal prøve å gjenskape et bilde av denne vinteren med å sitere og kommentere sidene fra dagboka, og krydre med tolkinger.

Ã…ret 2020, koronaÃ¥ret som aldri blir som andre, pÃ¥virket ikke sÃ¥ mye "sommertrekket" til Birkeli. Etter at "søring-restriksjoner" opphørte mÃ¥tte jeg likevel vente med turen nordover, bÃ¥de pÃ¥ grunn av is-forholdene pÃ¥ Valnesvatnet og mye snø pÃ¥ veien fra Sørvika. Først 4, juni tok jeg sjansen, men allerede pÃ¥ Saltfjellet fikk jeg hint om hva jeg kunne vente meg. Det ble nesten sammenhengende fem mÃ¥neder pÃ¥ Birkeli for meg i 2020, bare avbrutt av ei uke først i august, hvor jeg var hjemme for Ã¥ delta i bryllup.

Ødeslett, Lillebøl(le), Krogli, Krakli, Krokli, Birkdalen, Birklien, Bjerklien, Bjerkelien, Birkelid, eller bare Birkeli. Kjært barn har mange navn, men hvor og når har de forskjellige navnene versert? Hvorfor sier vi Birkeli mens folk som bodde der og naboer sa Krokli? Og hvorfor ikke Bjerkli eller Bjørkli? Jeg skal prøve å finne svar på det, men også avsløre at det det har vært strid om stedet skulle tilhøre Beiarn eller Bodø.

Denne artikkelen sto i Ã…rbok for Beiarn 2018, og her har jeg lagt inn en litt modifsert utgave.

Bildet her er Lailas, tatt en gang midt på 60-tallet, uten granskog.

Det sies at halvparten av alle ranværinger stammer fra Ørjan Greissen, Greisson, Gregusson eller Greisa. Det gjør også Birkelifolket, faktisk både oldefar Lars Christian, oldemor Johanna og til og med bestemor Inga.

Det finnes mange oppføringer av Ørjans forfedre, men det er mange forskjellige, og derfor ganske usikre. Det jeg har ført opp er det som har flest felles. Det er også mange sagn, og sikkert myter, men en av disse er spennende, og jeg har sakset en biografi på slutten av denne artikklen.

Ved hjelp av Bodin Bygdebok har jeg funnet forfedrene (og formødrene) til bestemor Inga helt tilbake til 1500-tallet. Det er på Marvoll den første sikre personen dukker opp, nemlig hennes tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldefar Jans Persson, som fikk sønnen Ola i 1593, og dermed sannsynligvis er født en gang på 1560-tallet. For de siste tilskudd i Ingas etterslekt omfatter dette 16 generasjoner, og for Kim Mari sin sønn Isac blir Jans hans tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldefar (12 tipp). Jans er blandt de første som bosatte seg på på gårdene i Straumområdet, som har ligget øde siden svartedauden. Inga hadde sikkert mange flere aner i området enn de jeg tar med her, men jeg har plukket ut de som har rett linje fra henne og opp til Jans Persson.

 

Også i år ble elgjakta en suksess for jaktlaget vårt. Ikke like raskt unnagjort som i fjor (heldigvis), men ferdig før første uka var over. I fjor var vi ferdig nesten før vi var startet, og hele kvoten på fire dyr ble tatt i løpet av de to første timene. I år falt en okse og en kalv andre jaktdagen, og ei kvige og en ny kalv femte dagen. For Sandmoen gikk det ikke like fort, men de fikk til gjengjeld en storokse, og det er enda tid til å fylle kvoten med to kalver.

Året 1961 ble det plantet 10 000 gran på Lars-gården, noe som mange mente var vanvittig. Andre har ment at vi burde ha ei sag her for å skjære materialer av skogen for vedlikehold og eventuelle nybygg, siden det er så vanskelige transportforhold hit. Et enkelt system fra Logosol, med vanlig motorsag, har vært prøvd, men funnet både tungvint, tidskrevende og uøkonomisk. I februar kjøpte jeg ei bandsag på skinner fra Woodland Mills, som ble fraktet kostnadsfritt og levert på Halsan ved Valnesvatnet, og på godt scooterføre kjørte jeg den til gårds på tre turer.

Dette sommerhalvåret har jeg vært lenger på Birkeli enn noen gang, praktisk talt like lenge som det har vært grønne blad på bjørka. Jeg ankom stedet den 2. juni, og reiste derifra den 13. oktober. Med fratrekk på 15 dager, for en tur hjemme fra 1. til 15. august, blir det 128 dager. Tar jeg med turen i februar på 8 dager blir det 136 dager hittil i 2016. Det er lenge hjemmefra, men du verden så mye jeg har fått gjort denne tiden.

Skinnfellarbeide var et håndtverk som oldefar Lars Christian Jonsen var kjent for på Birkeli. Både Sakarias og bestefar Lars Johan lærte og videreførte kunsten etter faren, men det var ingen som gikk i deres fotspor, så nå er det bare noen feller og "formene" som igjen som minner. Heldigvis er det andre som har lært seg dette, som jeg vil kalle et kunsthåndtverk. En av disse er Wenche Jæger, som har vært så snill å dele en artikkel om sine feller her på Birkelisidene.

Det er mye spennende å finne i Digitalarkivet, spesielt når man har funnet ut hvordan finne frem i alle de skannede tinglysningsdokumenter som finnes der. Mange overraskelser er det der, om ting og forhold de fleste av oss aldri har hørt om. Det vil etterhvert komme noen av disse godbitene her på Birkelisidene, men først litt om en utskiftingsforretning som skjedde i 1888, hvor det ble gått opp grenser mellom Eggesvik og Isvik, Isvik og Sørvik, Sørvik og Sandmo, Sørvik og Birkeli samt Eggesvik og Åg.

2015 ble et innholdsrikt år på Birkeli, med mange og lange turer dit. I januar var Harry en tur innom og tok noen bilder. I februar var jeg selv der en tur, som fikk en egen fortelling. I mars var det reingjetere på jakt etter gauper. I påska var det folksomt på Plattingen. I overgangen mai-juni var jeg selv en ukes tur. Så var det Eggesvikmarsjen i slutten av juni, Og i siste halvdel av juli og første halvdel av august var vi der. Jeg kom tilbake i begynnelsen av september alene, og var der både før og etter elgjakta. Til slutt tok jeg en snartur i novemper for å bytte ICE-modem. Fem turer for meg.

 

 

Som dere sikkert har sett på bildene fra Kroklicam har det ikke kommet nye bilder siden den 23. oktober. Dette er fordi ICE har skiftet til 4-G, og det må innstalleres ny modem/ruter. Det har jeg fått, men den ligger på Birkeli og der er det ingen nå. Jeg har planlagt å dra opp en tur den 17. november, og inntil da blir det ingen bilder, og heller ikke noe internett ved eller i huset.

Torsdag 18. juni 2015 ble det fanget både elg, rev og en mann i Kroklicam. Dette er første gang det er sett elg på disse bildene. Det er snakk om en stor og en liten elg, men den lille ser for stor ut til å være en kalv fra i år. Ikke lett å se klart med dette elendige kameraet.

I år var Valnesvatnet åpent før gjenomsnittet, 17. mai, så jeg reiste nordover så snart hjemlige forpliktelser var unna, nemlig den 21. Dette er det tidligste jeg har vært der på veldig mange år, så jeg fikk gjenoppleve den eksplosive nordnorske våren, og hadde nesten glemt hvor vakker den kan være.

 

 

Som andre-generasjons urbanisert fjellbonde, med sterke bånd til landsbygda, er jeg ambivalent i forhold til til rovdyrproblematikken. Naturelskeren i meg mener at rovdyra har like mye rett til å høste av naturen som vi, og aksepterer at de ikke ser forskjell på ville og tamme byttedyr. Når jeg derimot bærer felleskjøp-kapsen eller jeger-lua forstår jeg ikke det. Uansett hvilken hatt jeg bærer føler jeg mer ansvar for mine medmennesker og for våre engnes ve og vel, og velger å prioritere disse fremfor rovdyra.

Med intensjoner om å få kjørt opp en sofa, en ovn for Harald, samt 4 nye batterier, tok jeg turen til Birkeli, sammen med Harry, lørdag den 14. februar. Også med forventninger om kjempefint scooterføre og at eneste problem med strømforsyningen var dårlige batterier. Det skulle vise seg at virkeligheten var noe helt annet.

Mange har nok lurt på hva som fikk oldefar Lars Jonsen til å slå seg ned på Birkeli, eller Kroklia som det hete på den tiden. Jeg har forestilt meg at han var en fjellets mann, og ivrig rypejeger, og at det var det som dro ham dit, og at det var han som overtalte Johanna til å bli med og stifte familie der. Nyere informasjon har fått meg til å tenke annerledes, og heller tro at det var Johanna som fikk overbevist ham.