Birkelisidene

Mens Birkelisidenes redaksjon hadde flyktet fra snø og kulde til Tenerife denne påska, var freelancejournalisten Harry Pettersen utkommandert til en påskereportasje fra Birkelimarka. Gutten leverte uten å klage, først fra en tur palmesøndag (som bildet her viser), og så en runde påskedagen. Den første serien viser tydelig hvor mye snø det hadde lagt seg, og den andre hvor mye som hadde forsvunnet i løpet av ei uke.

Stabburet, som sto tett innpå Larsstua og ble revet rundt 1960-61, var bygd av materialer fra gammelstua etter Lars Jonsen. Noen av gulvplankene ble igjen på låven etter at det ble satt opp igjen ved Tjønnan. På en av disse var det tre fine riss av seilskuter, som onkel Lars (Berg) mente var tegnet av Jacob mens han var ungutt og drømte om å reise til Amerika.

David Birklid har på oppfordring sendt meg noen ord om sin far Lars Bang Birklid, sønn av Jacob og Mary Birklid, og dermed Lars Christian Jonsens sønnesønn. Lars var en ettertraktet "radiosanger" og opptrådte på flere radiostasjoner, først som "The Singing Swede" men senere som "Texas Ranger".

David bor i Princeton like ved Minneapolis i Minnesota, hvor han har vært lærer og sportstrener ved Anoka High School, nå pensjonert men fortsatt underviser og trener litt. Les her hva han skriver om sin far (på engelsk).

 

Mens redaktøren var i USA tikket det inn fire flotte bilder fra Sørvikmarka tidlig i februar, innsendt av freelancejournalisten Odd Kåre Freding .

Galleri Birkeli er opprettet for å tjene flere behov, først og fremst for å vise bilder fra Birkeli og områdene rundt, men også for å ha en lett tilgjengelig plass for alle mulige ting som kan vises som bilder og som er knyttet til Birkelisidene, illustrasjoner, skannete dokumenter eller avfotograferte ting. Det er også mulig for alle som besøker sidene å registrere seg i Galleriet, og legge inn bilder i egne album, slik at de kan bli tilgjengelig for alle andre.

For å hjelpe til med å finne frem i Galleriet, og å bruke det til enkle eller mer avanserte formål vil du her finne veiledninger som du kan slå opp i når du måtte ha behov for det, med forskjellige avdelinger tilpasset de forskjellige formål.

Her kommer en dramatisk men lykkelig  historie fra Sandmoen i sommer, av Are Kjellså:

---

Den 30 juni var min bror Hugo, hans kone Hanny og jeg på tur til Sørvika da vi hørte noen merkelige lyder rett nedenfor Trengsla.

Var det ikke en elgkalv som lå der nede?

Ved skanning av bilder jeg har "lånt" fra Birkeli kom jeg over dette fantastiske bildet fra slåttmarka, hvor hele familien til Lars Johan og Inga er samlet, det vil si uten Lise (Alice), som bor i Bodø hos sin tante Maria. I høyvogna ser du Morten, Johanna, Eline og Dagny, mens Lars Johan, Inga og Peder sitter på bakken og Lars Christian ligger  foran. Dette er et utsnitt av det originale bildet som antagelig må være fra 1927, kanskje 28, men kan dagbøkene til bestefar si noe mer om bildet?

I artikkelen "Den siste bjørnehistorien fra Beiarn" her på Birkelisidene, med utklipp fra Nordlandsposten, ble det nevnt at Harald Sandmo jobbet med en mer omfattende fortelling for Sandmo grunneierlag. Denne er han nå ferdig med og latt stille til disposisjon for Birkelisidene, slik at dere kan lese den i sin helhet her. Klippet fra NP finner dere fortsatt  i Galleri Birkeli, og Haralds originale dokumet kan dere finne her som PDF.

Nå er de to første hyttebøkene, eller gjestebøker som det står på permene, lagt inn i Galleri Birkeli. De dekker tidsrommet november 1959 til juni 1970. Den første starter med "1. besøk", som pappa, Morten Birkeli, og jeg var der på 1. november 1959 , og ender med en en visitt Jan G. Karlsen fra Stensøy hadde 1. påskedag 1961. Den andre starter med et besøk i april skrevet av straks 13 år gamle Sigholt, og slutter med med skriverier på siste innerperm, et kort notat fra en multetur Johanna, Ågot og Morten hadde i august samme år.

Nå er også den tredje, og siste av bestefars dagbøker skannet og inne på Birkelisidene. Det er ikke tatt med lenger enn til ut 1959, som var det året de flyttet fra Birkeli, og dermed ikke lenger inneholder stoff som er interessant for Birkelisidene. Bestefar fortsatte å skrive i boka helt til det siste i 1964, men det var stort sett personlige ting det handlet om, og folk som døde, men ingenting om Birkeli, selv om han var tilbake der flere ganger om somrene. Det står det derimot om i hyttebøkene.

Som oppslagsverk for å sjekke når ting skjedde, hvem som var der, hvordan var været da osv. osv. Til det er dagbøkene til Bestefar virkelig et nyttig verktøy. Ta for eksempel dette bildet Bjørn Nordland har bidratt med, som er skannet fra hans mor Dagnys album. Han tippet på at det var fra 1946, som det er "gravert" inn i bildet. Er det riktig? Det gir dagbøkene raskt svar på.

En sår historie fra krigsdagene kan man ane når man leser i bestefars dagbøker, ikke så mye i rene ord, men mellom linjene, og bokstavelig talt, mellom bladene. Bokstavelig fordi han klipte ut et helt blad med de dramatiske dagen da han ble arrestert av tyskerne og satt i fengsel, som offer for et falskt angiveri. Nå er det også kommet detaljer om tyskernes tur fra Eggesvika, et bidrag fra Odd Even Olafsen.

Begge albumene til bestemor ble avfotografert da jeg var på Birkeli på jaktferie. Bildene fra det minste er jeg nå ferdig med å shine opp og legge inn i Galleri Birkeli. Albumet er fullt av godbiter som jeg ikke har oppdaget før, og absolutt verdt å ta en titt i. Leser du videre finner du ut hvordan du kommer til selve albumet, hvordan du finner frem i det og hvordan du kan skrive kommentarer. Det er forresten ikke bestemor det er bilde av til høyre, men jeg skulle gjerne ha visst både hvem dette og mange andre i albumet er.

Folk flest er vel enige om at torvtak er vakkert, men at det først og fremst hører til hytter, tømmerhus eller gamle hus på landsbygda. At husbølet til Larsgården på Birkeli ville vært et helt annet uten torvtak er helt sikkert, og ganske sikkert et mye mindre estetisk syn tror jeg mange er enig med meg i. Men, er det andre fordeler med torvtak? Hva med ulemper? Og, hvordan legger man og steller torvtak?

 

Harald Birkeli hadde virkelig god grunn til å være stolt av resultatet. Han felte en 14-takkers okse i Allmenningen allerede første dagen av årets jakt. Partert slakt veide tilsammen 310kg dagen etter, hvilket vil si at den veide godt over 500kg som levende dyr.Dette er den største elgen tatt på våre vall siden elgjakt startet her, altså tidenes rekord.

Flere bilder finner du her på Galleri Birkeli.

På Birkeli var man veldig avhengig av å klare seg med et minimum av pengeforbruk, og utviklet derfor stor dyktighet i gjenbruk av materialer som var innkjøpt men utslitt. Som mange andre håntverk var smedkunsten noe man var avhengig av å beherske, for eksempel for å forme gamle utslitte ljåblad til forskjellige redkaper og utstyr.

Dette er en historie Morten Birkeli har skrevet om Valnesvatnet og gårdene omkring, visstnok  i oppdrag av Berg-familien. Stoffet her er ganske umodent, og det er mange bilder som mangler. Er det noen som har digitale bilder fra traktene som kan passe til historiene, mail dem gjerne til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen så kommer de kanskje med.

"Jonsokgull i august" er et av Mortens Birkelis mange vakre dikt som beskriver naturen på Birkeli. Her er det en skjønn forening av poesi og nyttig informasjon om det som vokser og pynter fjellgården, selv om man her kan lure på hva benevningen "Jonsokgull" egentlig betyr, noe som rent logisk skulle bety planten som ser ut som gull ved jonsok (sankthans).

 

Morten skrev en mengde dikt som er tatt vare på, for det meste av Thor Eldby og Åse Birkeli. Nå kan du lese noen av disse i litt forskjellig innpakning, men flere vil komme her på Birkelisidene etterhvert, presentert som "billedkort". Samtlige kort vil også bli tilgjengelig i Galleri Birkeli, og kan lastes ned fritt til privat bruk.

Morten Birkeli etterlot seg et dokument, bortgjemt og som fort kunne blitt glemt for alltid, men heldigvis, nå kan alle som besøker Birkelisidene få gleden av å lese om hvordan hans foreldre, Inga og Lars, hadde det på Birkeli, slik han husket det i 1989.