Birkelisidene

Den 21, januar var Harry en tur til Birkeli, og tok noen bilder som han sendte meg, med disse odene:

Sender noen bilder fra turen over Rylen, så du kan se hvordan det ser ut der oppe. Bilde av gården og låven med døra på gløtt. Og så et bilde fra Sandmoen, med Stallen og Sandmobua. Det var en flott tur i nydelig vær, men litt dårlig skiføre pga. mye blankskare som æ trødde igjennom.

NÃ¥ er den her ! ! !

Her finner du mer informasjon om bestilling etc.

I Årbok for Beiarn 1990 fant jeg, etter tips fra Laila, dette stykket som min far har skrevet. Han skriver om mystiske fenomener ved Strorhåjen, som nettopp er den haugen jeg kaller Vindhågen, hvor jeg har plassert vindgeneratoren som lager disse elgoksebrølene. Hvis det er noe med at det er hulder og skrømt der, så blir de vel ganske irritert av remjingen de har fått nå.

Tegningen her er av Ivar Berntsen, fra 1960.

Her sto det en ung okse og brølte tidlig onsdag morgen den 8.oktober, en brøling som minnet om en annen lyd jeg hadde hørt mye av i det siste, en ny kraftig lyd vi har fått på Birkeli og omegn. Tidligere hadde også Odd Even antydet at denne nye lyden lignet på rautinga til en elgokse. Kan det være en sammenheng og ha noe med elgjakta å gjøre?

(Oksen på bildet er "jukset" inn) 

 

Birkeli ligger i ly for de mest fremherskende vindretinger i området, så vindgeneratoren som var plassert på hustaket var veldig lite effektiv. Før jeg kunne flytte den opp til Vindhågen, 200 meter ovenfor husene på Birkeli, måtte jeg imidleretid rydde veg for ATVen, slik at jeg kunne kjøre opp det som måtte til. På bildet til høyre ser man at jeg kan kjøre nesten helt til topps.

Da jeg anskaffet vindgenerator for strømforsyningen på Birkeli skulle det stå ei 50A sikring mellom batteribanken og resten av systemet. Med full guffe fra både vind og sol kunne det gå opptil 40A gjennom den, så jeg kjøpte en sikringsboks hos Alternativ Energi AS, som liksom skulle være kremen av det som var tilgjengelig, men det var nok bare for øyet.

I dag, den 10. mai 2014 ser Valnesvatnet slik ut sett fra båt mellom Rotnes og Klubben. Det er Gunnar Lund som har lagt ut bildene på Facebook-gruppa Valnesvatnet. Han sier at det er farbart med båt til Falkflaugvika. Videre sier han at han har hørt at fra gammelt av var det 17. mai som var normal tid for at hele vatnet var farbart. I så fall er situasjonen nå ganske normal, men er dette riktig?

Dette skrev Odd Even i mail 3. mars i år

Nu har vi snakket om denne elgfesten etter jakta i mange år så nå tenkte jeg at vi kunne prøve å få det til. Har fått noen tilbud på jaktradioer som vi kan se på og diskutere om vi skal gå til innkjøp av. Lars Jørgen og jeg tar oss av litt matlaging. Dato 7/3 kl 1930 hjemme hos meg i Lillevollen.

Nå er det på tide å se bilder fra festen på Birkelisidene.

Harry ble fascinert av kjeller og fjøs-murene på Birkeli, og sendte meg fire bilder og disse ordene:

"Har studert alle de flotte grunnmurene på Birkeli. Det er et flott arbeid som er gjort og man kan jo tenke seg for et arbeid som  ligger bak. Og bare det å finne stein, forme den til ,og så få den på plass. De var nøye de gamle og flinke håndverkere.Her er bilder fra huset på Birkeli, låven, og så Johan låven og huset".

 

En tremenning av meg, Jan-Magnus Pedersen, spurte i en epost nettopp om vi var i slekt, om min far og hans far Theodor var søskenbarn og om min bestemor Inga og hans farfar Lorents var helsøsken. De to første tingene han lurte på var ikke vanskelig å bekrefte, men spørsmålet om helsøsken fikk meg til å lure. Lenge har jeg vært klar over at jeg egentlig vet lite om slekta til bestemor Inga, så dette med helsøsken eller ikke måtte jeg finne ut av. Jan-Magnus satte meg dermed igang med det jeg lenge har tenkt på, å etterforske bestemor på Birkeli sine aner.

 

Om turen til Birlkeli påska 1976 skriver Morten i hytteboka blant annet; En historisk tur som må fortelles om. Ågot - Morten - Inge og Jonny. Vi reiste fra Bodø mandag kvell med bil og ferge til Sund. Så kjørte vi til Kjøpstad og overnattet der. Kjørte fra Kjøpstad til Lappskaret, spente skiene på og gikk til Birkeli. Kl. 10:30 kom helikopter og landet her med proviant og diverse materialer.

NÃ¥ er det strøm fra bÃ¥de sol og vind. Klikk pÃ¥ bildet for Ã¥ se at vindgeneratoren gÃ¥r 

Det er artig å tenke på at der oppe på Birkeli og Sandmoen var de nødt til å greie seg sjøl i hverdagen. Blant annet hadde de smie på Birkeli, som på Sandmoen, men på Birkeli er den iferd med å bli satt istand igjen.

På Sandmoen lå bekkekverna, slik at det kunne lages mel til brødbaksten. Den er også under restaurering, og målsettinga er å få den i drift igjen. Dette er bare et par ting som var viktig å ha for at det kunne fungere der oppe.

 

I riktig gamle dager, da Albert Marvold gikk på fierføtter til Kristianna på Birkeli hadde han med seg fotografiapparat, som antagelig var det første av sitt slag der oppe. Han tok da et bilde av Oldemor Johanna på trappa til gammelstua, den som sto der ripsbuskene gror i dag, og ved siden av Melhuset som småjenter har brukt til lekestue i minst to generasjoner. Det sto altså der vi ser rognene på bildet til høyre.

 Dagen i dag, den 6. februar, samefolkets dag, er vel høvelig for å ta opp det ømtålige emnet om samisk slektskap, som mange helst ikke vil vedkjenne seg. Jeg syns det er sørgelig, og heller noe man burde være stolt av. Selv tror jeg det flyter mer enn 50% sameblod i mine årer, og det er jeg veldig stolt av. Kanskje er det ikke så mange flyttsamer i mine anerekker, men mer eller mindre farstboende. Hva slags belegg kan jeg ha for det tro?

Sagnet sier at Paul Morten Holgersen på Nordland i Beiarn mistet all sin rein i Pål-nakken, fjellet som senere er blitt til Pallrakken. Hvem var denne Pål fra Nordland, og vet vi noe om hans etterslekt? Han var helt sikker same, eller lapp som de sa før i tiden, men i Beiarboka kan vi finne mange overraskelser, Selv om det ikke står oppført når han ble født står det at hans eldre bror Ole ble født i 1644, 300 år før meg.

Isen på Valnesvannet er sjekket og sikker. Jonny Sandmo og  jeg har boret flere plasser fra Halsan til Sørvika. Isen er mellom 27 og 30 cm hele veien til vi nærmer oss Vindhågen der er det 20 cm og like utenfor sanden i sørvikosen er det 19 cm. Det er stålis hele veien som dere ser på bildene. Vi sparka oppover isen, med brodder på beina og det gikk greit. Været var nydelig, vindstille og klart.

Også i år har SSK hatt trening på sandmovatnan. Vi sliter litt med rekrutering, slik at det er de samme som går igjen år etter år. Men vi har det kjempetrivelig og har som mål å gå på så mange vatn som mulig. Denne gang ble det Saurvann, Øyjordvann, Holmvann, Gjertrudvann og Djupvann. Dette ble gjennomført i løpet av to dager og med et sosialt samvær imellom. Så hvis det er noen som vil være med må de melde seg for formann Kurt Jacobsen.