Birkelisidene

Det går snart ikke en måned uten at Harry varter opp med bilder fra Sandmo/Birkeli-marka. Denne gangen er det fra en tur han hadde med scooter'n til Ågdalen, hvor han transporterte asfaltplater til Odd på Åg-hytta.

Flere bilder fra turen finner du i Birkeli-Galleriet.

Hørte nettopp en morsom amerikansk ulv-sau historie som jeg har oversatt og ilagt norske forhold:

Ulvevenner og DN holdt et folkemøte i Trysil for å legge frem en ny idé om en mer human måte å holde ulvestammen nede på, slik at man kunne unngå å jakte og skyte uønsket tilvekst.

Forslaget var å fange, kastrere og slippe ut igjen unghanner. Det syntes å bli godt mottatt av sauebøndene som var møtt frem, for de kikket og nikket til hverandre, helt til en alvdøl reiste seg, vippet capsen bakover og stammet frem;

"Dere har nok ikke forstått problemet, ulvene parrer seg ikke med sauene våre, de eter dem".

Dra musa over bildet, hvis du ikke er for prippen, og se selv

Etter at Birkelisidene ble flyttet til topps på domenet bdel.no har antall besøkende tilsynelatende blitt ti-doblet. Det betyr dessverre ikke at det nå er ti ganger så mange mennesker som leser sidene. Det er bare at alle "robotene", slike som google, yahoo etc. som automatisk alltid har "tittet" innom toppsiden nå også blir registrert i besøkstelleren. Før ble bare de som hadde lenker til undersiden "Birkelisidene" registrert. Men likevel, selv om de fleste besøkende da bare er roboter, er det jo morsomt å se så høye tall. Det er heller ikke juks, for det er slik de aller fleste besøk på hjemmesider blir talt.

De som har fulgt med her på sidene fikk sikkert med seg at Silje Raymondsdatter for ikke lenge siden etterlyste informasjon om Sakarias Olsen som bodde i Sandmodalen. Det var ikke mye vi kunne hjelpe henne med om det, men på min vintertur til Birkeli fant jeg ut at i Sandmoboka til Harald Kjelså står det et par sider om dette, som jeg har tatt meg den frihet å skanne og gjengi her, med litt redigering.

Dette bildet av Gjetarfjellet i februarsol kan stå som en ordløs beskrivelse av årets vintertur til Birkeli.

Igjen har Harry vært en tur innom Birkeli, og tatt bilder som viser at faren er over når det gjelder snø på takene. Mildvær og regn har tatt det meste, så det er bare10-20 cm igjen. Bare en liten skavl på bårstutaket er noe i nærheten av å representere en fare for taket, men det har nok stått imot mye større laster.

Birkelisidenes ivrige feltreporter Harry Pettersen har vært på Rylen i helga og tatt noen fine bilder av Birkeli, som viser at det er mye snø. Det har snødd mye siden Harry var der, og regnet litt, og ifølge yr.no kan man vente enda mer både regn og snø. Det er kanskje ikke så ille som på bildet her, men nå er det på tide å dra opp og måke.

Silje Sandmo Raymondsdatter skriver i gjesteboka at hun "søker informasjon om en Sakarias Olsen som var gift med Inger. Han ble kalt Sakri Olsa eller lignende, og hadde i alle fall en datter; Anna Helene Sakariasen. Om henne sies det at hun var fra Sandmodalen, men jeg finner ingen informasjon om hennes foreldre. Navnene har jeg fått fra min bestefar, Gunnar Karlsen".

Her er et bilde (Fotograf: Harry Pettersen) av ruinene av et hus i Sandmodalen, hentet fra Sandmokalenderen 2011. Der står det  at det er fra en husmannsplass ved Saurvatnet fra rundt 1900-tallet, at det ble fraflyttet for godt i 1909, og at rundt 1930 ble hus og fjøs revet, bært bort og fløytet til Sjågan av etterkommerne. Kanskje det er et spor?

Den 11. desember meldte Harry at han hadde vært pÃ¥ Sandmoen med scooter'n dagen før, og sier videre: "Flott føre 70 cm snø pÃ¥ altanen. Valnesvannet hadde 30 cm is, stort sett over alt, men litt før og utfor Klubben var det 15-20 cm. Nydelig vinterføre  minus 13 pÃ¥ Sandmoen. Har aldri vært over isen pÃ¥ Valnesvannet med skuter sÃ¥ tidlig."

Men er det uvanlig tidlig?

Den 3. august fikk vi overraskende besøk på Birkeli. Det var Johan Edvard Karlsen og hans sønner Marcus og Mathias som kom opp for første gang. Da han ringte og fortalte om sine planer fikk han forklaring på veien, men det var lite tilfredstillende skulle det vise seg. Først halvannen time etter ventet ankomst så vi tre slitne karer nesten krypende på vegen ved Mølnbakken.

Under årets elgjakt ble det også tid til å diskutere rypejakt, og om hvor mange ryper man hadde sett dette året. Av de som var tilstede på Birkeli/Eggesvik-laget var det bare en som hadde sett skogrype i år, og kun ett eneste eksemplar

På bildet her fra 1976 viser unge Harry Pettersen stolt frem fangsten på Sandmoen det året (bildet finner du i Sandmokalenderen 2011). 13 ryper kan man telle her, noe som slett ikke var uvanlig fangst på den tiden. Men hvor er det blitt av alle disse rypene? Man må ha lov til å stille det spørsmålet, og det om hva man kan gjøre for å få de tilbake.

Åpningen på årets elgjakt ble en stor suksess, ved at Brynjar skjøt ei ku og en kalv på akkurat samme posten han tok sitt første dyr for to år siden. Det er en post like under Almenningsvatnet, hvor det er tatt mange dyr gjennom tidene. Dyrene ble tatt under fellesjakt med Sandmolaget, og ifølge avtalen  mellom oss fikk de kalven. Kuskinnet henger her på låveveggen. Se flere bilder i Galleri Birkeli!

Etter sommerens innsats på vedlikeholdfronten tør jeg si at låven nå er halvveis reddet, og det er for andre gang etter at gården ble fraflyttet. Forrige gang var i 1963, da onkel Lars, Bjørn Sveistrup og undertegnede trosset motviljen fra resten av sameiet og bestemte oss for å redde gammellåven, som antagelig er minst 100 år gammel.

Sist onsdag døde en av Birkelisidenes flittige brukere, Jan Georg Karlsen. Han var en av de mange oldebarna til Johanna og Lars på Kroklia, og far til Johan Edvard som var på Birkeli for første gang i sommer, sammen med sine to sønner, og dermed Jan Georgs barnebarn, Marcus og Mathias. Jan Georg selv var på Birkeli første gang for snart 50 år siden, i påska 1961, og skrev da dette i hytteboka.

Siden den første kvanna (Angelica Archangelica) i nyere tid dukket opp på Birkeli tidlig på 70-tallet, like utenfor "Mortenbislaget" (det som nå er revet), har den stadig spredt seg. Den er nå på hele Stueåkeren, rundt huset og nede ved fjøsen. Det var nok kvann der oppe i gamle dager, men geita har antagelig utryddet den. På Birkeli kalte de den sløyke, som ikke er en forveksling med den nære slektningen sløke (Angelica Sylvestris), den kalte de kanskje geit- eller hundsløyke. Her er det snakk om Fjellkvann, en av de tre variantene som finnes i Norge.

Ã…rets sommerferie var en stor suksess nÃ¥r det gjaldt været,  men flere turer til Ã…gvatnet ga ogsÃ¥ en oppmuntring. Det var bÃ¥de mange, fine og feite ørreter som beit villig pÃ¥ andersduppen.

Et lite minus var fargen på kjøttet, som var nesten konsekvent like hvit som i gamle dager. Etter at Ågkarene satte ut marflo i vatnet for en del år tilbake har vi hatt mye fin farge på fisken, men nå må det ha gått tomt, eller at den ikke klarer å formere seg i takt med veksten av fisk. Kanskje må vi finne frem en striesekk og ta en tur i fjæra og hente ny forsyning. Du kan lese mer om marflo i ferskvann her.

 

Optimist, som alltid, tok jeg med meg mitt ICE modem fra Lunner da Eva og jeg var på Birkeli i vår, med for anledningen innkjøpt utendørsantenne. Etter noen mislykkede forsøk med modemets eget batteri fikk jeg opp til 800kbps hastighet når jeg koblet meg til 12V anlegget og med antenna i beste retning. Antagelig fant jeg refleksjon enten fra Per Karlsa tinnan eller Svartflågan.

Vil du vite hva bildet til høyre viser må du lese videre.

Harry Pettersen har vært deltager og fotograf på årets Eggesviktur, og her knipset Geir Freding sammen med flere deltagere i forskjellige aldersklasser ved Ågvatnet.Turen som sedvanlig gikk fra Ertenvågdalen til Eggesvik via Sørvik, Sandmo og Birkeli ble nok en våt fornøyelse i år. (Foto: Harry Pettersen)

Det er ikke mange som har fått den ære å ha blitt telt, eller ført inn i manntall, av selveste stordikter Peter Dass, men ranværinger, og dermed noen av forfedrene til Johanna og Lars Jonsen Birkelid ble det i 1701. Et par eksempler er Johannas mormors mormors far Kristen Mikkelson, som ble registrert som 52 år på "Birchelj" (uttaltes sikkert Birkeli !!), nå Bjerklia i Straumsbygda utenfor Alteren i Ranafjorden, og Johannas morfars morfars far Ola Ørjansen som 36 år på Jamtlia (registrert under Langfjellet), i 1701-mantallet. I sluttordet over signaturer og segl skrev han:

"Saaledis diße Raens og Nesne Meenigheders Allmúe af Mandkión forefúnden, af gamle og únge Store og Smaa, eftter Hans Kongl: Majts Allernaadigste befahling i Samptlige woris Nærwærelse forfattet og anteignet, bekræftter wj med wore Hænder og Zigneter,  Actúm Óf:r Strands Tingsted ds: 25 octobr: Anno 1701.

 

Alle som kjenner seg hjemme på en eller annen måte på dette kartet forstår helt sikkert hva som kunne ligge i begrepet Valnesvassgrenda, men har neppe hørt om det før. Det er ikke så rart, for det er noe jeg har tenkt å lansere akkurat nå. Det merkede området er et samenhengende område rundt Valnesvatnet som har mye felles, både geografisk, historisk, og sosialt. Det er riktignok delt mellom Bodø og Beiarn, men det er nesten det eneste man kan si bryter sammenhengen. Men, hva skulle hensikten være med å definere et slikt område, og tegne en grense slik jeg har gjort, eller i det hele tatt tenke tanken? Ett argument kan vi starte med: Lirypa (skogrypa her oppe) er nesten ytryddet i området! Hvordan skal vi få den tilbake?