Etter Lilles åpning i april har onkel Lars skrevet tre sider god kroklifilosofi på slutten av et langt opphold han og tante Sofie hadde i juni. Det er ikke så mye skriverier Lars etterlot seg som jeg har tilgang til så denne fortellingen fortjener å bli gjengitt her på Birkelisidene, og her kommer den:
Birkelid 23/6 - 61
Ja, så er den deilige tid svunnet hen, den som ferie heter. Hvor den er blitt av se det vet vel ingen. Kanskje den er runnet ut i evighetens store hav. Vi får bare være fornøyd den tid vi fikk være her, få oppleve våren og forsommerens hektiske tid, få oppleve gjøkens galen slik som i den tid vi levde her, sitte ute i naturen og lytte til, ja kan jeg vel kalle den gamle musikk. Men alle tilflyttende fugler er nok ikke fulltallig slik som i gamle dage, hvad som end kan være.
Ja, fra den 12/6 - 61 og til i dag 23/6 - 61, har vi hat både sol og regn, sjønt siste uke noe landligge. Inge-Lars kom og var sammens med oss, og vi skulde jo liksom være på taket og flikke med noen dråper (lekasje), ja vi fik da det vi så, men du vi var jo våt i den med stor R.
Vi fik nok ikke turen til gamle Klondyke i denne ferien, det får være godskrevet til neste gang, om vi lever da. Ingen ting blev gjort av det som var helt nødvendig, så som malinge både ute og inde, samt noe kitt i vindusrutene. Lever man enda et år så blir vell hele ferien benyttet her.
Ja, du vi fikk jo smaken av stekt ørret, kan hilse at den smakte akkurat som i gamle dager. Bjørn og Lailsa kom på wikend, vi var i almeningsvannet, sytten stk blev det. Sofie og Laila kom med mat, og kaffe blev kokt der i øsende regn, men den smakte godt for det. Ja så er det bare å si at vi må nu gå, det er bare og klipe øinene igjen og la barndomstiden, ungdomstiden og kan jeg si, mandomstiden passere revy for ens indre øine, med tak for alt og håpe at vi får se gamle tufter igjen, sier vi tak for denne stund.
Sofie og Lars.
23/6 - 61
