Far ble oppattgift
I 1913 ble Inga og far Lars gift, og familien var atter etablert. Jeg kan anta at far Lars her hadde funnet en kvinne som fullt ut erstattet kona han hadde mistet. Det ble holdt stort gammeldags bryllup på Birkelid, med masse gjester fra alle garder rundt omkring. For oss barn ble det i ettertid fortalt mye fra dette bryllupet. Det var både høye og lave personer med på festen. Rangsforskjellen var meget viktig i den tiden. Far Lars likte også å fortelle om sine kontakter med dem som stod høyt i kurs.
I 1914 fikk Inga og far Lars en sønn. Det var meg, og jeg ble døpt Morten Ludvik. Nå hadde han da fått tre sønner, så mannfolk ble det da nok av. Men det måtte nok mere kvinnfolkhjelp til, og da måtte far ut på frieri etter tjenestejenter. Det ble da som regel en råd med en jente, og det var ikke få jenter som gjennom årenes løp var i tjeneste hos Kroklilars og Inga.
Om vintrene når far dro på lofotfisket, var det særlig behov for en dugandes jente til å hjelpe til med alt som skulle gjøres både inne og ute på gården. Det var i grunnen rart at en jente ville feste seg til tjeneste på en sånn karrig og ensom fjellgård. Forklaringen var vel at det ikke var noen andre jobber å få, og som regel var det jenter fra nabolaget som kjente til forholdene. Sunne, friske og sterke jenter.
Årene går. Far Lars og Inga strevde hardt for eksistensen, og i 1916 fikk de en datter, Eline Anna. Så var da første tilskuddet på kvinnesiden kommet. En i plassen til Alice som ble adoptert bort.