Birkelisidene

...Birkelis gode sider

  • Forstørr
  • Standard skriftstørrelse
  • Forminsk
Hjem Birkelistoff Fortellinger Elgoksen på Birkelibesøk våren 2008

Elgoksen på Birkelibesøk våren 2008

E-post Skriv ut PDF

Omtrent mellom fotografen og fjøsruinen sto oksen

Mange på jaktlaget var nok ikke helt overbevist om min historie om elgoksen som plutselig sto på jordet ved siden av fjøsruinen, da jeg nettopp hadde kommet til gårds i fjor vår, et par timer etter at dette bildet ble knipset. Nå, mer enn ett år etterpå, har jeg funnet beviset!

Det var mens jeg la inn bildene fra potetturen i slutten av mai i fjor, 2008, at jeg oppdaget elgen på et bilde jeg tok fra trappa mot Austerlia. For å friske opp hukommelsen til de som har hørt historien før, og for å innvie de som ikke har hørt den, skal jeg fortelle hele eventyret på nytt her.

Det er nesten et eventyr, for ikke har jeg noengang sett en elg på eller i nærheten av Birkeligården, og heller ikke hørt om noen som har det. Vi har sett mange spor etter elg som har trafikkert langs elva, og mellom elva og plantefeltet Sør i Ura. Dette skulle imidlertid bli min første opplevelse.

Jeg kom opp til gården fredag kveld, den 23. mai, sånn i 7-tia, og etter å ha kokt kaffe, fått meg en matbit og gjort meg ferdig med "ankomstrutinene", skulle jeg ta meg en tur ut på trappa for å nyte den herlige Birkeli-vårlufta, og høre på fuglekvitter og bekkesus.

Såvidt utenfor døra stoppet jeg opp av at det var noe øynene mine fanget inn som slett ikke var normalt, og det tok noen sekunder før det gikk opp for meg hva det egentlig var. Rett foran meg, ikke mer enn 50 meter unna, sto det et skaberakkel av en ungokse og glodde på meg, minst like overrasket som jeg var. Det føltes som en evighet, men var nok bare enda noen sekunder før jeg kom til hektene og begynte å tenke rasjonelt, og min første tanke var å snike meg inn og hente fotoapparatet. Jeg rygget sakte inn gjennom døra mens jeg fulgte elgen med øynene, men det var nok vel optimistisk, for dyret begynte sakte å lunte ned mot elva, så jeg fikk heller stå der å nyte synet, og gi avkall på fotograferingen. Den stoppet opp et par ganger, snudde hodet opp mot meg for å forsikre seg om at det virkelig var en tobeining som hadde kommet for å forstyrre ham i det paradiset han hadde funnet seg.

Det varte ikke lenge før den var borte i skogen nede ved elva, og jeg fikk tid til å sette meg ned og reflektere over opplevelsen. Jeg tenkte at kanskje ville den gå over elva og trekke østover i Austerlia, så jeg gikk inn og hentet kameraet, mitt splitter nye Canon 400D. Dessverre hadde jeg bare standardobjektivet med meg, ei zoomlinse som ikke er så veldig mye tele, bare 55mm (knapt 90mm regnet i 35mm film målestokk). Med dette utstyret, kikkerten og en kjøkkenstol satte jeg meg på trappa for å vente på en ny åpenbaring.

Min optimisme skulle denne gange vise seg å gi resultater, for plutselig, etter en halv times venting, sto den der med breisida til, i klar silhuett mot en snøskavl høyt oppe i lia, og den seg sakte sørover i samme høyden, stoppet og kikket mot gården og så beitet litt museører på småbjørka. Kameraet kom snart i stilling med støtte på trappgelenderet og jeg knipset første bildet. Før jeg tok flere måtte jeg sjekke om det var noen elg å se i bildet, for det var så sent at selv i slutten av mai var det ganske skjømt, og jeg måtte bruke kikkerten for å se dyret som nå sto halvt skjult i krattet. I displayet, med full zoom, klarte jeg imidlertid ikke å finne et eneste piksel av en elg, men jeg fortsatt å sitte å vente på at den skulle posere i mer åpent terreng, helst foran en snøflekk.

Dessverre skjedde ikke det, men jeg kunne fortsatt skimte dyret flere ganger i kikkerten før den forsvant for godt inn i skumringen i retning Ågnvannet. Dagen etterpå tok jeg en runde langs veien til Ågdalen, helt til Åghytta og gikk hjemover derfra over Skjerpet og Svallbergan, ned til Bjerkhola og over Varden ned mot elva til jeg fant sporet den hadde laget kvelden før. På hele vegen dit kikket jeg nøye etter spor, men jeg er nesten 100% sikker på at den ikke hadde krysset min rute, altså var den fortsatt innenfor den sirkelen jeg hadde gått, og antagelig en eller annen plass i nærheten av Ågvannet.

I området på begge sidene av elva, mellom Mølnbrua og der Skålbekken møter Kroklielva var det nye og gamle spor, og ny og gammel elgskit. Det så faktisk ut som at oksen hadde hatt tilhold i området hele vinteren, eller i alle fall kommet opp tidlig på våren.

Senere, etter at jeg kom hjem til Lunner, har jeg glodd og gransket bildet uten å klare å finne elgen, som jeg viste var der en plass, men jeg har nok av en eller annen grunn tatt feil av posisjone, og orientert meg etter feil snøflekk, for nå, vel et år senere, mens jeg var i ferd med å laste opp bildene fra den turen til Galleri Birkeli, oppdaget jeg dyret når jeg blåste opp bildet i Photoshop.

Her kan du se selv omtrent slik jeg så det, ikke akkurat et premiebilde, men elgen er der.

Elgoksen i Austerlia.

Sist oppdatert lørdag 22. august 2009 16:00  
Antall ganger lest: 3951