Med intensjoner om å få kjørt opp en sofa, en ovn for Harald, samt 4 nye batterier, tok jeg turen til Birkeli, sammen med Harry, lørdag den 14. februar. Også med forventninger om kjempefint scooterføre og at eneste problem med strømforsyningen var dårlige batterier. Det skulle vise seg at virkeligheten var noe helt annet.
Vi ble advart mot sørpe på Valnesvatnet, og vi fryktet at Janlibekken skulle bli vanskelig å komme over, etter alt regnet som var der siste helg, men problemene var helt annerledes, og ikke der de var ventet. Riktignok var det litt bløtt på isen, men det var ikke noe problem, så vi kom til Sørvika uten vanskeligheter. Janlibekken var ikke åpen, så vi kjørte over uten egentlig å se nøyaktig hvor den var.
Problemene kom ikke før vi skulle kjøre opp Gamslettlia fra Elvnesan. For det første var det veldig mye mer snø enn ventet, omtrent en meter, og på de plassene hvor det renner vann over eller langs vegen var det bart helt ned til gresset. Med en meter løs snø og like dype hull kan alle forstå at der er det ikke lett å komme frem. Vi klarte det til slutt, men ute Harry hadde jeg fått kjempeproblemer. Kanskje hadde jeg kommet frem tilslutt alene, med å bruke jekktalje og tau, men det hadde blitt en utmattende bragd. Resultatet ble at jeg avlyste ovn-kjøringen for Harald, og lot sofaen bli i naustet.
Batteriene fikk jeg imidlertid på plass, men da jeg så at det ikke var noen lading, selv om vinden blåste friskt fra sørøst, ble jeg bekymret. En tur med kikkerten litt nord for husene hvor man kan se vindgeneratoren, avslørte årsaken. Det var ingen generator å se på masta!
Jeg måtte nok ta en tur opp dit og se hva som har skjedd, og det måtte skje uten truger eller ski, som lå igjen i naustet. Nederst på Gardslia bar snøen så pass at det gikk greit å komme meg opp til granskogen, og gjennom skogen var det så lite snø at det også gikk lett. De siste 50 metrene opp mot bergknausen var det ikke så lett. Der lå det løs fokksnø hvor jeg sank til over livet, og jeg måtte tråkke ned med knæra for å få føttene fremover, og brukte omtrent en time på å komme meg opp. Slik så det ut der.
Her ser man at det er bare en ledningsstomp etter generatoren, og ene bardunen henger og dingler med en avskrudd strekkfisk.
Resten av bardunen ligger på bakken med strekkfisk-skruen på, men boltene på stolperota viser at stolpen har ikke rørt seg.
Altså har ikke den manglende bardunen hatt noe å gjøre med at generatoren er borte. Det første som slo meg var at her måtte det ha vært noen og skrudd av strekkfisken bare på fanskap, men etter å ha tenkte meg litt om slo jeg det fra meg. For det første er det jo ingen som færdes her som ville finne på slikt, og for det andre er det fullt mulig at vibrasjoner i bardunen kunne klare å skru den av uten hjelp av et menneske. Feilen var nok min egen, som ikke hadde sikret skruene med en streng. Det er hull i endene for det.
At vinden har klart å løfte generatoren fra røret på masta kan jo høres helt utrolig, men heller ikke det er umulig. Jeg vet jo at det vibrerer voldsomt i masta når det blåser kraftig, så selv om den er festet med en kraftige klamme, med fire 6mm skruer. Ingen problem for Ole å løfte av dette festet hvis det har fått vibrert en stund.
Den skulle også ha vært sikret, kanskje med en wire, eller helst med en gjennomgående bolt i røret. Dette festet er en dårlig patent slik det er ment fra fabrikken.
Nå ligger hele generatoren ganske sikkert nedgravd i en skavl på lesiden av hågen, med ødelagte propellblad. Jeg fant den i alle fall ikke noen plass rundt hele knausen. Må nok finne meg en ny, eller kanskje to. Det hadde vært fint med backup.