Under elgjakta i fjor høst i området Sørvik - Eggesvik kunne man konstatere flere kyr uten kalv, og få eller ingen med tvillinger. Undertegnede foreslo at det kunne ha sammenheng med den harde vinteren vi hadde 2010/2011, men dette var det få som hadde hørt noe om, og derfor var det en del skepsis til teorien. Flere kilder jeg har kommet over etterpå bekrefter imidlertid dette.
Egentlig er det en veldig logisk teori, som er i tråd med naturen generelt, at egenskaper som sikrer større sjanse for å overleve i et tøft miljø er de som vinner. Når det er en hard vinter med mye snø har elgen som mange andre dyr, problemer med å finne mat, og er det attpåtil kaldt trenger den ekstra energi. Ei elgku med kalv trenger enda mer, for ikke å snakke om ei med to, og sjansen for å overleve er mye større for ei som ikke er drektig. At både dyr og mennesker som sulter aborterer oftere enn andre er også et kjent fenomen, så hvorfor ikke blandt elger?
Første bekreftelse av teorien var på radioen nylig en søndag morgen, i programmet Naturens verden (tror jeg), hvor det ble fortalt om et foringsprosjekt i Trøndelag, og da ble nevnt at et av formålene var å hindre at kyr aborterte på grunn av for lite mat.
I ostlendingen.no er det en artikkel om foring av elg, hvor man bla.a. kan lese dette: "Rapporten konkluderer med at fôrmangel utpå vinteren førte til vektnedgang, aborter, tap av kalv rundt fødselstidspunkt og gjennom sommeren".
På stedet I Sollia - naturligvis kan man lese omtrent det samme, og der står det bla.a. dette: "Elgkuer som brukte fôringsplasser opprettholdt i stor grad vekt og foster og kalver overlevde", og: "Hver elgku som brukte fôringsplasser produserte dobbelt så mye inn i populasjonen som de som ikke brukte fôringsplasser".
Kanskje dette var en idé for vårt område, ikke bare for at kua skal beholde kalven, men også for å få dyra til å holde seg i området under vinteren. Det skulle ikke være uoverkommelig å kjøpe inn noen høyballer og få de plassert på noen strategiske plasser. I Eggesvikdalen skulle det være enda enklere.
Flere søk på diverse forumer gir ikke så mye, men en plass var det en biolog som mente at tørrhøy er bedre enn silo, og at jo tidligere høyet slåes jo bedre. En annen mener at grovt tørrhøy er bra, men dette er det litt uenighet om, for den første mente at for grovt ikke er så bra.
Det kunne være en idé å ta en tidlig slått rundt midtsommers, tørke og pakke det i passende bunter, og så kjøre det ut til egnet foringsplass sent på høsten, eller utpå vinteren. Der måtte man lage et passende stativ med tak over, og så se om det får besøk av elg. I Birkelimarka ville en fin plass være inne ved sørenden av Tjønnan. Der kunne man forresten også slå og tørke storgress på stedet.
Jeg kommer uansett til å slå ganske mye rundt husene på Birkeli i slutten av juni i år, egentlig for å holde kleggen unna, men da kunne jeg slå to fluer i ett smekk (var ikke det et passende bilde?). Kankje blir det god gammeldags slåttonn i år.
