Morten skrev en mengde dikt som er tatt vare på, for det meste av Thor Eldby og Åse Birkeli. Nå kan du lese noen av disse i litt forskjellig innpakning, men flere vil komme her på Birkelisidene etterhvert, presentert som "billedkort". Samtlige kort vil også bli tilgjengelig i Galleri Birkeli, og kan lastes ned fritt til privat bruk.
|
Kom sol, kom sommer
Morten Birkeli |
|
Barndommens vintersolverv
Desember med meterdyp, hardfrosset sne, på en karrig og slitsom gård høyt til fjells. Hvor fedrene slet for å fostre oss opp. Strevde og jobbet i ny og ne, fra tidlige morgen, til sene kveld. Der var min barndom, der vokste jeg opp. Desember med vintersolverv, med jul, med nyttår, så januar. En glødende, lysende stråle i øst, stiger og stiger, høyere og høyere bak tinder og fjell. Solen, solen, kom og se mor og far," det er livet og redning, glede og trøst. Og strålen den vokste til lys og til skinn, dog ennå bare langt oppe i bakken. Vi så gjennom ruten, og lengtet derhen men våget det ikke, for kjikhoste og feberrøde kinn. Så hendte det fantastiske. Far tok oss opp på nakken, og bar oss dit opp, til skinnet og strålen. Morten Birkeli
|
|
Min barndoms jul
Jeg tenker, jeg minnes, om barndom og jul. med sparsom forventning og trange kår. Med slit og med strev for klesplagg og sul, og beskjedne tanker. Skal tro hva vi får? En pose med drops, litt “nikk-nakk” til treet. Et par nye strømper, heimvevd trøye og stakk. Spunnet, vevet og strikket, avkastning av feet. Vi tok mot det med glede og barnslig takk. I “fustasje” vi plasket og badet vi nøt. Et oppvarmet kjøkken var badstu med kar. På komfyren sto gryter med pølser og grøt. Men i stuen du, der sto treet som var pyntet av far. På sene kvelden i stuen forsamlet. Til juleandakt før til sengs vi gikk. I sengen på gotter vi smakte og gomlet, og beundret og kikket på klærne vi fikk. Morten Birkeli
|
|
Junikveldens sommersol
Ulmende luft, mettet med blomsterstøv. Dalende sol, slutten på en varm dag. Speilklar himmel, utsikt til flere dagers varme. Å sommer, du som endelig kom, bli hos oss. Hold ut, vær tålmodig med oss menneskekryp. Snart er din sol nådd sitt høyeste punkt. La den få skinne på oss så lenge den kan. Vi trenger dens stråler, til vårt vaklende sinn. La den farge vårt legeme, og våre rynkede kinn. Det er fred i solens strålende kraft og lys.
Morten Birkeli
|
|
Fjellgården i mars måned
Myrer, lier, daler og fjell, dekket av dyp og hardfrosset sne. Bleknende sol mot den marskalde kveld. Virkelig noe for øyet å se. Dagslyset svinner og skumringen kommer. Opp titter månen, lysende, full. Freidig den smiler, mens frosten brummer, i gnistrende krystaller som skinner som gull. Du lysende måne om du kunne snakke, da ville vel meget du si meg just nu. Nikke og smile, med hodet på skakke, minnene, å, de husker vel du. Morten Birkeli
|
Det bruser en bekk i mitt sinn.
En bekk som blir større og større.
Det er lengselen mot våren som kommer,
og bryter seg fram gjennom frossen kinn.
Jeg rødmer av presset og tør ikke spørre,
men vet at det også i år blir en sommer.
Jeg ser meg omkring, mot de snehvite fjell,
som svinner forsiktig, og blir borte mot kveld.
De kommer tibake når morgenen gryr,
om enn ennu litt ullen av sneen som flyr.
Det er vinden i fjellet som ennå har tak,
og som jager bort sneen, og legger den i flak.
Det er mars, ennå bitende kulde og sno.
Noen drypp midt på dagen når solen våkner.
Jeg teller og regner måned og dager, Jo,
mars-april og mai, så juni som lokker.
Så en titt på snella, på sluker og stang.
Det kribler i kroppen, å for en trang.
I tankene står jeg i elva allerede, og
venter i spenning på det første napp.
I tankene kjenner jeg de kraftige rykk.
I de brusende hvirvler, med skum som et tog.
Nedover, nedover i susende fart,
mot fjorden i slyngende kast.