Under årets elgjakt ble det også tid til å diskutere rypejakt, og om hvor mange ryper man hadde sett dette året. Av de som var tilstede på Birkeli/Eggesvik-laget var det bare en som hadde sett skogrype i år, og kun ett eneste eksemplar

På bildet her fra 1976 viser unge Harry Pettersen stolt frem fangsten på Sandmoen det året (bildet finner du i Sandmokalenderen 2011). 13 ryper kan man telle her, noe som slett ikke var uvanlig fangst på den tiden. Men hvor er det blitt av alle disse rypene? Man må ha lov til å stille det spørsmålet, og det om hva man kan gjøre for å få de tilbake.

For bare ti år siden kunne jeg gå en liten tur i marka på sommeren og telle 5-6 rypekull på Birkeli, noe man helt sikkert også kunne gjøre på Sandmoen og ellers i Valnesvassgrenda. Bare langs stien fra Sørvika til Birkeli var det 3-4 plasser det alltid var kull å se eller høre. Etter en rask runde på kartet og graving i hukommelsen kommer jeg til rundt 20 kull-plasser langs ytterkanten av Birkelimarka, som vil si ca. 2 kull for hver km, hvilket skulle bety at det kunne være rundt 40 kull totalt i marka. For hele grenda, hvis vi regner Sørvik, Sandmo, Birkeli, Isvik, Falkflåg og Eggesvik som 6 omtrent like områder, skulle dette bety omtrent 250 kull, eller totalt mellom 1500 og 2000 skogryper. Med 40 kull på hvert av disse områdene, som i et normalår vil si bortimot 300 ryper med stort og smått, vil ikke et jaktuttak på 10-20 ryper i hvert område hver høst bety noe for bestanden.

Hva er det da som har så godt som utryddet rypa de siste 10 årene?

2003 var siste året jeg selv gikk med hagla. Da var det også et svært dårlig rypeår, og på min første jaktdag gikk jeg runden Nerskåla - Trappbergskogen - Ågvatnet uten å finne ryper. På haugen over Lisjvatnet fløy det opp to ryper, og instinktvis kastet jeg opp børsa og skaut den ene. Da jeg hadde plukket den opp satte jeg meg ned og tenkte over hva jeg nettopp hadde gjort, jeg hadde skutt den ene av et par som sannsynligvis hadde mistet alle kyllingene denne sommeren, slik som mange andre også hadde. Det ble med den ene rypa og jeg avsluttet den jakta der og da. Siden den høsten har jeg altså ikke løsnet ett eneste skudd selv om lysten har vært stor.

Senere har det blitt elgjakta for meg i stedet, men savnet etter de fine turene med hagla har vært stort. Den konstante spenningen som følger med rypejakta kan ikke erstattes av elgjakt, selv om den også kan gi stunder med meget høy puls og god mosjon. Elgjakta har gitt meg et litt annet syn på rypejakt, ved at det vanskelig lar seg kombinere i samme område til samme tid. Likevel skulle jeg gjerne ha sett at det var rikelig med ryper slik at jeg kunne fått meg et par runder i terrenget før elgjakta starter.

Men tilbake til spørsmålet om hvor det er blitt av skogrypa, vårt navn på lirype. Jeg tror det er mange årsaker, hvor vær, rev og rovfugl spiller en stor rolle. Likevel, med det å skyte den ene av et kyllingløst par i minne, tror jeg jegerne må ta skylda for at bestanden ikke har tatt seg opp igjen etter noen år med dårlig produksjon. Den rypa som var alene igjen, enten det var en stegg eller høne, ville sikkert ha store problemer med å finne make når det er få eller ingen kyllinger som vokser opp i området. Hvis det da er for mange jegere som har gjort det samme som meg, og kanskje år etter år, ja da blir det ikke mye igjen for å produsere nye kull, selv om de andre forholdene skulle tillate det.

Det er da bare en total fredning i flere år som kan bringe rypa tilbake, men det nytter ikke å frede ett av områdene hvis det jaktes i de andre. Det må innføres total fredning i flere områder, helst alle, og alle må bidra til å håndheve den og hindre at det kommer fremmede jegere inn og jakter ulovlig. Jo flere grunneiere som er med på dette jo større er sjansene for at det skal lykkes. Senere, hvis vi får bestanden tilbake, må vi også finne en måte å begrense jakta slik at vi beholder et rimelig nivå, og kan nyte videre måteholden jakt i fremta.