Bjørn, Torild, Lars Ivar og Olaf
Da jeg vokste opp på Nordland i Beiarn, var det fremdeles mye folk og liv på Birkelid. Min mor var jo derfra, datter av Lars og Inga, og vi var ofte på besøk på Kroklia som vi sa. For det meste selvfølgelig om sommeren, men jeg husker også vinterturer i mer eller mindre godt vær.
Inga og Lars BirkeliPå sommeren brukte vi vanligvis å ro til Eggesvika, og gå opp derfra. Det var før vi fikk påhengsmotor, så det var litt av en rotur, men det var ikke noe problem i de dager. Det var jo selvsagt væravhengig, så jeg husker bare finvær, sol og litt vind. Vi brukte ofte å ta en pause i det de kalte Likvika, en stille og fin vik et stykke utenfor Agnesodden. Og jeg husker jeg syntes det var litt nifst der, siden jeg hadde hørt om hvordan vika fikk sitt navn. Videre måtte vi passe på i komme til Ferrisundet på ”fallan sjø”, slik at vi fikk medstrøm gjennom sundet. Omvendt burde det være ”fløan sjø” på hjemturen, og pappa hadde alltid med en øks så han kunne kutte seg en passelig busk og bruke som seil. På finværsdager var det alltid innfallsvind innover fjorden, det hadde vel med sola å gjøre, og det hjalp godt med et lite seil. Noen ganger kunne han bare sitte og styre og kose seg. Vel framme i Eggesvika var det å sette båten godt og trygt opp, og vi var som regel innom og drakk kaffe hos noen av mammas gamle kjenninger fra skoletid og ungdomstid. Jeg husker også at vi måtte overnatte en gang pga uvær i fjellet.
Turen opp til Kroklia begynte jo tungt og bratt oppover Eggesviklia, men når vi kom til Berrfjellet ble det straks lettere og triveligere. Pappa innprentet meg å ikke gå på svarte vannsklier, der var det glatt. Og når vi kom på Ågdalen og kunne se husan på Kroklia, var det bare stas å gå videre. Ofte traff vi geiteflokken på Trappbergan, og i alle fall måtte de fine trinnene prøves. Så passerte vi sommerfjøsene og etter hvert smia, og det sto alltid noen ute og tok imot oss når vi kom fram til huset. På sommers tid var det ofte besøk av flere der, jeg husker mine søskenbarn Sissi, Inge Lars og Øystein, og Laila var jo alltid der.
Samling på Kroklia like etter at krigen var over
Det jeg husker best av aktiviteter var fisketurer til Ågvatnet og i bekken nedenfor gårdene. Jeg husker også tydelig minst to handleturer med bestefar: Ned til Kroken hvor de hadde naust og robåt, så videre roing til Kjelling der det var butikk på kaia, og hjem igjen. Enda lenger var turen til Nygård, via Ertenvågdalen og innom kjente eller slekt. Og når vi kom hjem til Kroklia, passet alltid bestefar på at jeg skulle gå baklengs opp den store steintrappa, for å unngå å få «gangsperr». Det var ikke bare å stikke en tur på kiosken der nei!
Bestefar Lars, onkel Peder og PeikAlle disse turene var selvsagt på sommerstid. Men jeg kan også huske at vi var noen turer på vinteren. Iallfall en gang var det fint vær og fint skiføre, og onkel Peder og jeg gikk en tur opp i Gjetarfjellet. Det ble en lang fin løype ned igjen, og onkel klarte seg selvfølgelig bra, men jeg ramlet. Og jeg husker bestemor spurte da vi kom hjem: «var det du som sylta?» Og det var jo litt flaut. Jeg husker også da vi skulle hjem igjen, kanskje det var en annen gang, og bestefar skulle kjøre oss med hest og slede til Eggesvika. Det var jo mørkt og snøføre, men bestefar tente petromaxen og vi la av gårde. Men da vi kom på Berrfjellet, kom vi ut på en is-svull under snøen, og gled litt nedover. Hesten vrinsket og mamma hylte, og sikkert jeg også. Men bestefar gikk rolig fram til hesten og tok den i bisselet, og ledet den trygt fram i lendet. No problem!
Rart å tenke på at dette var for «bare» ca 60 år siden. Og da var det ca 60-70 mennesker som bodde i Ytre Beiarn, ganske mange i Eggesvika og Evjen, og full drift på to gårder på Birkelid. Nå er det tomt alle steder. Men det er i alle fall artig å minnes slike tider, og det er prisverdig at noen samler opp og distribuerer slike minner. For etter oss—så er det ingen som husker dette.
Bjørn Nordland
Alle bildene, untatt det med Peik, er skannet og innsendt av Bjørn, og kan sees i full størrelse her i Galleriet.