De som har vandret fra Sørvika til Birkeli langs myrene, eller kanskje man skulle si "Myrvegen", vet at det er mange plasser problematisk å komme seg frem tørrrskodd.

Når det også kjøres med ATV i de samme tråkkene blir det heller ikke vakrere. Et av de verste stedene er innenfor Rundjønnmyra, hvor en bekk har funnet seg et underjurdisk utløp, men før det siger i et eneste stort gjørmehøl. Nå har denne og flere "høl" blitt reparert, her med ei ekte "tyribru".

Det er ikke lett å tørrlegge vegen på myrland, hvor det kan være langt ned til fast grunn. Gammeldagse stikkrenner av stein holder ikke, for steinene forsvinner fort i dypet, og rør må ha store dimensjoner for ikke å gå tett. Dessuten kreves begge metodene mye arbeid uten maskinhjelp.

Ei tyribru, derimot , kan være både varig og fin å se på, og det er lett å finne materialer i bærheten. Ei tørrfuru som har lidt naturlig død kan stå i mange år uten at treverket blir ødelagt. Dødsprosessen gjør at stammen trekker til seg "impregnering" fra nålene, og hele treet blir fin tyrived. Slike tørrfuruer finner man over alt der oppe, og hva er bedre enn å bruke dem til noe nyttig. To trær, et lite og et litt større er nok for ei bru av denne størrelsen. Man tar 2-3 lengder av stammen(e) og klyver i to med motorsaga, og bruker de to toppene til brobjelker. Med litt tilpasning med øksa og 5"-spiker har man etter en par timers innsats ei prima bru, som forhåpentligvis varer så lenge jeg lever (forhåpentlig i dobbel mening)

En midlertidig reparasjon, som kan gjøre et gjørmehøl farbart både til fots og med ATV, er å stokklegge det. De første hølene etter skillet med Sandmovegen ser nå slik ut etter sistnevnte metode.

Hær har jeg måttet ta for meg av vedskogen til Sørvika, like bortenfor, og håper sørvikfolket tilgir meg. Uansett, nå er det lett å komme seg over hølene både tørrskodd og tørrhjulet.

Neste skikkelige reparasjon er like rundt svingen etter førstnevnte tyribru. Her var hele vegen som gikk langs Tjønnåsmyra også et eneste gjørmehøl, som her var enda vanskeligere å passere tørrskodd på. Jeg har ikke noe bilde av hvordan det så ut før reparasjonen, men de som har vandret her noen ganger husker vel det, og vet hvor mye bdre det nå er blitt. Slik ser det ut nå.

Her har det vært fin veg før, og grunnen er fast og full av rødsand, men det som manglet var ei stikkrenne. Med hellesteiner fra lia oppe til høyre ble det gammeldags stikkrenne. 3-4 bjørker, som likevel måtte felles før de ramla ned på vegen, og med massen fra oppgrøfting ble det fyllmasser til å heve vegen passelig. Nå kan man gå her med joggesko, og kjøre ATV uten å få dårlig samvittighetl.

(Mer stoff kommer snart)