Birkelisidene

...Birkelis gode sider

  • Forstørr
  • Standard skriftstørrelse
  • Forminsk
Hjem Birkelistoff Historie Ingen motstandsbevegelse på Birkeli, dessverre og heldigvis!

Ingen motstandsbevegelse på Birkeli, dessverre og heldigvis!

E-post Skriv ut PDF

Jeg hjem fra fengsel

En sår historie fra krigsdagene kan man ane når man leser i bestefars dagbøker, ikke så mye i rene ord, men mellom linjene, og bokstavelig talt, mellom bladene. Bokstavelig fordi han klipte ut et helt blad med de dramatiske dagen da han ble arrestert av tyskerne og satt i fengsel, som offer for et falskt angiveri. Nå er det også kommet detaljer om tyskernes tur fra Eggesvika, et bidrag fra Odd Even Olafsen.

Denne historien har det ikke vært pratet så mye om hverken på Birkeli eller i familiekretser fordi det var en betent affære hvor både nære og kjente folk var berørt. Når nå bestefars dagbøker gjøres tilgjengelig vil mange undre seg over hva var det som skjedde i denne perioden, og spørre: Hvorfor er det klippet bort et blad av boka? Hvorfor var bestefar i fengsel? Hva var det som lå bak de stadig repeterte ordene: "Langsomme dager med håp og frykt"?

Nå, når ingen av de involverte partene er blant oss, og det ikke lenger er noen som har grunn til hverken å føle skyld eller nag, syns jeg det er på tide å fortelle historien. Det er hverken en historie om heltemod eller landssvik, men om resultatet av sykelig sjalusi og utrolige omstendigheter, som med litt andre utfall kunne ha ført til mer enn en tragedie, men heldigvis endte det godt. De av dere som måtte vite mer enn meg om dette må gjerne komme med korreksjoner, og skulle noen, mot formodning, føler seg og sin familie avslørt og støtt av det jeg skriver, vil jeg også gjerne bli gjort oppmerksom på det, og om ønskelig forandre innholdet eller fjerne hele artikkelen fra sidene.

Det jeg skriver videre er bygd på ting jeg har blitt fortalt av flere personer, noe etter det de selv har opplevd, mens annet er gjenfortalt etter minst ett ledd, men av troverdige oppegående personer. Det kan nok likevel godt hende at det er lagt på litt, eller at hukommelsen ikke er helt den samme fra person til person, så det er store muligheter for feil med detaljer. I tillegg har jeg sett for meg hvordan en del av hendelsesforløpet har vært, som jeg da beskriver uten at jeg har det fra noen, men det gjør jeg bare for å få en helhetlig historie. Likevel, de vesentlige episodene og fakta er fra virkeligheten.

En infam plan

Det handler om en skøyteskipper, som heretter bare blir kalt skippper'n, fra en av nabogrendene, som hadde lagt en av bestefars sønner for hat, av gunner som en senere rettsak slo fast var fantasi og sykelig sjalusi. Dette hatet var imidlertid så inderlig at han pønsket ut en djevelsk hevnplan, hvor han skulle overbevise tyskene om at Birkelikarene var med i motstandsbevegelsen. Det kunne jo ha vært stort for oss i slekta om det hadde vært sant, men det var det dessverre, eller, med tanker om hva følgene kunne ha blitt, skal man si heldigvis ikke?

Skipper'n hadde skaffet seg en maskinpistol, sannsynligvis en stengun, som han etter planen skulle snike seg til Birkeli for å gjemme et lurt sted, men gjorde heldigvis en skjebnesvanger tabbe. Han oppsøkte tyske myndigheter i Bodø og fortalte at han hadde sikre bevis på at det var motstandsfolk på Birkeli, at de hadde våpen og at han visste hvor de hadde gjemt et av dem, noe han forklarte nøyaktig. Dette gjorde han før han etter planen skulle dra og plante våpnet på angivelig plass. Han hadde det altså så travelt med å iverksette sin hevn at han gamblet på å klare å komme seg innover og utføre planen før tyskerne kom dit.

Da han skulle reise med skøyta over Saltfjorden skjedde det noe som de høyere makter måtte ha stått bak. Det røyk opp til et uvær så kraftig at han rett og slett måtte bli i Bodø, mens tyske soldater ble sendt innover og kom ham i forkjøpet. De reiste til Eggesvika og kommanderte en kjentmann til å vise veien til Birkeli.

Turen fra Eggesvika

Her forteller Odd Even om hvordan det hadde seg med de "kommanderte kjentmenn" som måtte vise veien fra Eggesvika:

Det var min far Oskar Olafsen og Vidar, stesønn av Anka og Herlof, som ble tatt i Eggesvikdalen da de var på tur hjem fra vedhogst, og de måtte følge tyskerene til Birkeli. Far fortalte at det var mye is over bergan og at ha lånte frakken av tyskerene for å grøvle på de verste stedene, med det ble stoppet da de hadde håndgranater i lommene. Da de kom til Ågvatnet, eller nærmere Birkeli, så tyskerene han som kom fra jakt og de spredte seg og tok oppstilling med maskingevær. Da de kom til Birkeli ble far og Vidar innelåst i ett uthus mens alle avhør og undersøkelser pågikk. Senere på returen ved Ågdalen fikk de  beskjed om at de bare kunne dra for nå skulle de finne vegen selv, de var jo vettskremte så de løp for livet, det var så mye snø over Ågdalen så de løp bare rett over elva, du vet jo selv hvordan det ser ut der. Far sa at tyskerene skøt etter dem eller i lufta. Det visste han ikke, men de ble vel litt engestelig for dem de var jo bare tenåringer. Jeg husker selv at bestemor fortalte om far når han kom hjem at hun måtte få igjen kjøkkenvinduet fordi det var tyskere her (det sto oppe for litt utlufting av stekeos).

Et uforberedt Birkeli

Dette må ha vært like over nyttår, for jeg vet at bestefar satt inne omtrent ei uke, og etter dagboka kom han hjem den 13 januar 1943. Altså må det ha vært mot slutten av første uka i året 1943. Dessverre rev bestefar ut hele boksiden pluss litt av forrige, slik at alt som ble skrevet i tiden mellom 23. november 1942 og 11. januar 43 er borte for alltid, sannsynligvis brent opp, men la oss anta at det var onsdag den 6. januar. Også det som eventuelt sto om været den eller de dagene skipper'n lå værfast i Bodø.

Under den tyske okkupasjonen var det selvfølgelig illegalt og strengt straffbart å ha private våpen, enten det var gamle munnladningsbørser, eller hagler, men på birkeli hadde de ikke hatt hjerte til å gi fra seg den gamle børsa etter oldefar, Lars Jonsen. Det var nettopp med den han skaut den berømte bjørnen i Vakkerdalen, en annen historie som nok kommer på Birkelisidene snart. Børsa var det meningen å grave ned et trygt sted, men de hadde ikke akkurat besøk av tyskere i vente, så de hadde den liggende i ei vogge, bare skjult med noen klær.

På den tiden var det mye folk på Birkeli, også Einar Bjørnstad, som nettopp hadde giftet seg med Karen, dattera til Sakarias. Einar var en dristig kar og hadde ei illegal hagle som han var på jakt i Skåla med den skjebnesvangre dagen tyskerne kom. Det var altså på mange måter ganske ubeleilig å få besøk av tyske soldater uten varsel, så selv om det ikke var noen motstandsfolk blandt dem, lå det an til å bli mye dramatikk denne januardagen, og det ble det til gangs.

Så kom tyskerne

På gårdene ble de ikke oppmerksom på soldatene som var på veg før de var nesten fremme, og den første dramatiske episoden som da oppsto var at Marie, en annen datter av Sakarias, forsto straks at svigerbroren Einar var i stor fare nå, på jakt med ei illegal hagle. Hun prøvde derfor å snike seg opp lia for å dra til fjells og advare ham, men hun ble oppdaget av soldatene som selvfølgelig var ekstra skjerpet med våpnene klare, på utkikk etter folk på flukt, og de begynte å skyte etter henne. Heldigvis var hun fornuftig og snudde, og unngikk å bli truffet.

Einar, derimot, hadde nok ikke oppdaget hva slags besøk de hadde fått, men sannsynligvis hørt skuddene og straks dratt hjemover, men dessverre, med børsa på skuldra. Han så ikke at det var tyske soldater før det var for sent, og han ble den første de arresterte, visstnok uten dramatikk, men sikkert ingen spøk for hverken ham eller de som var hjemme. Dette var imidlertid ikke det de var kommet for.

KongefamilienSoldatene inntar Larsstua

Etter å ha sikret kontroll over alle som oppholdt seg på gårdene "inntok" de Larshuset og beordret matservering. De gjennomførte sikkert aller først en grundig ransaking, på jakt etter våpen eller annet bevis på illegal virksomhet. Som jeg allerede har antydet var det ingen helter fra motstandsbevegelsen blandt birkelifolkene, men som folk flest under okupasjonen hatet de tyskere i stillhet og var kongetro, så dette bildet hadde de hengende på veggen i stua, sikkert på samme sted som det henger i dag, og det hang der også da soldatene kom inn. Altså enda et moment som kunne provosere. Inne i stua oppdaget de straks bildet, som ble revet ned og kastet på gulvet, men heldigvis, uten å skade annet enn ramme og glass. Selve bildet lot de ligge uten å rive det i stykker, som du kan se på her.

Det tok sikkert ikke lang tid før de også fant den gamle fuglebørsa etter oldefar, som jo lå dårlig skjult i vogga på loftet. Det var nok ikke slike våpen de var ute etter, og de tenkte nok heller ikke at det var noe bevis for illegal virksomhet, eller at den var den store trusselen for den tyske værnemakta, men det var nok offiserer der som så den for seg hengende på veggen hjemme i Tyskland. Den ble altså konfiskert som skytevåpen, og siden har ingen av våre sett den.

Ingen stengun men to arrestanter

Selvfølgelig fant de ingen maskinpistol, og heller ingen spor etter det hjemmestedet skipper'n hadde beskrevet. Hva tyskerne sluttet av det er uvisst, men de tenkte nok at angiveren hadde tatt feil, eller at det var flyttet, for de slo nok ikke bort tanken om motstandsbevegelse av denn grunnen.

Bestefar skulle vissnok ha vært ganske krass mot tyskerne og jeg kan godt forestille meg at han både i ord og uttrykk provoserte volsomt når han ble avhørt. Om det var hans oppførsel, eller en forveksling på runn av at både han og eldste sønnen hans hette Lars, er ikke godt å si, det var kanskje begge delene, men det ble i alle fall han som kom i fokus og ble arrestert, og foreløpig ingen av sønnene.

Så forlot tyskerne Birkeli med to arrestanter, sannsynligvis begge med begrunnelsen: Illegal besittelse av skytevåpen. De hadde jo ingen bevis på alvorligere virksomhet så det må være grunnen til at de ikke arresterte flere, egentlig litt merkelig slik vi kjenner tysk fremferd ellers under okkupasjonen. Kanskje var de likevel begynt å ane en skipperskrøne?

Fengslet i Bodø

Under forhørene i Bode må det ha foregått på tradisjonelt tysk vis og grenset mot tortur, for bestefar fikk meget har medfart med slag i ansiktet som merket ham for resten av livet. Han hadde nok fortsatt å provosere og hadde ikke vært særlig samarbeidsvillig. Om det var det de fikk, eller ikke fikk ut av ham der, som var grunnen til det som senere skjedde skal være uvisst, men det fikk dem i alle fall ikke til å oppgi troen på motstandsbevegelsen. Bestefar hadde ikke fått greie på hvem som hadde angitt dem, og sikkert heller ikke hva det egentlig var snakk om, så det kan hende han hadde vært mere ydmyk hvis han hadde visst hvilke alvorlige ting de var mistenkte for.

Ganske snart reiste soldater tilbake til Birkeli for å hente sønnene, lisj-Lars og Peder, mens bestefar ble i fengsel enda en stund. Han ble sluppet ut og kom hjem den 13. januar, som han skriver i dagboka, men guttene blir sittende i fengsel veldig lenge og frykten for dem er stor hjemme på Birkeli. Omtrent hver uke som følger skriver bestefar i dagboka: "Langsomme dager med håp og frykt".

Den 28. april skriver han at han dro til Bodø og fikk snakket med guttene. Antagelig hadde han da blitt beroliget, for nå skriver han ikke lenger så mye om frykt, han sier bare noen dager senere: "guttene enda i fengsel".

Skipper'n blir avslørt

Etterhvert går det vel opp for tyskerne at det er snakk om en oppdiktet historie, så guttene blir løslatt og skipper'n havner i fengsel. Om alle tre sitter inne samtidig en periode vet jeg ikke, men den 24. juli står det i boka: "guttene hjem fra fengsel". Senere blir det rettegang for skipper'n som ender med en dom Birkelifolket likte dårlig, men som man i ettertid kan forstå er til beste for alle partene. Han blir av psykolog(er) erklært sinnsyk og utilregnelig i gjerningsøyeblikket, som det heter, og dermed fritatt for straff. Hadde han ikke fått den erkleringen ville han mest sannsynlig blitt skutt, noe som ville vært en tragedie for hans familie, som jo var helt uskyldig. Den skammen han bar på så lenge han levde var vel straff nok for ham.

At domen føltes urettferdig for Birkelifolket er lett å forstå, men de følte nok enda større takknemlighet for at de ble trodd og at skipper'n ble avslørt. Det kunne jo ha gått mye værre for dem alle. Det bestefar skrev i dagboka for de dagene han satt i fengsel, mens han enda kjente svien i kinnene etter slagene han fikk, kan man godt forstå at han senere valgte å klippe ut. Om det hadde blitt stående er jeg heller ikke sikker på om jeg ville ha lagt det ut på Birkelisidene, åpent for hvem som helst.

 

 

Sist oppdatert onsdag 28. oktober 2009 09:56  
Antall ganger lest: 2096