Birkelisidene

...Birkelis gode sider

  • Forstørr
  • Standard skriftstørrelse
  • Forminsk
Hjem Birkelistoff Morten Birkeli Valnesvatnet rundt

Valnesvatnet rundt

E-post Skriv ut PDF
Artikkelindeks
Valnesvatnet rundt
Ørnlia
Rotnes
Falkflaugvika
Hammerbakken
Falkflaug
Sagn og historier.
Til Birkeli og tragedien
Ferdsel på Valnesvatnet.
Dumdristighet og ulykker.
Jakt og fangst
Urskar
Isvika
Våren i Veikåsen
Sørvika
Karl Gustav Freding
Ole Eliassen
En redningsdåd
Frostmoen
Nordvika
Tanker og minner.
Alle sider

Dette er en historie Morten Birkeli har skrevet om Valnesvatnet og gårdene omkring, visstnok  i oppdrag av Berg-familien. Stoffet her er ganske umodent, og det er mange bilder som mangler. Er det noen som har digitale bilder fra traktene som kan passe til historiene, mail dem gjerne til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen så kommer de kanskje med.

 

Valnesvatnet

(Orginaltekst av Morten Birkeli)

Valnesvatnet

Jeg begynner turen fra nerenden av Valnesvatnet , "Vasshauet". Herfra foretrekker jeg å vandre fra elveutløpet, og i østlig retning om Ørnlia og til Falkflaugvika.

På turen fra Vasshauet møter jeg den første bebyggelse, nemlig en hytte, i daglig tale kalt Rognan-hytta. Denne hytta ligger fem-seks minutters gange fra steinkaia på "Vasshauet". Hytta ble bygd i 1937 av byggmester Rognan i samarbeide med Julius Asp.

Hytta har vært, og er brukt som rekreasjonssted for familien Rognan og etterslekten. Stedet der hytta står, benevnes som Sandvika. Fra hytta er det gode muligheter for å fiske etter ørret. Men en bør da helst ha båt. Redskapen som er mest populær kalles Amerikaner. Amerikaneren er en dorge som består av noen meter med blinkende skjeer og annet glitter, og ender tilslutt med en enkel angel som som blir , egnet med mark. Ellers blir lengden på denne dorgen tilpasset dybden på vannet der den skal brukes. Dette fiskeredskapet er et suverent redskap for Valnesvatnet, og brukes derfor meget der. Man svermer for den gulfargete dorgen. Mens noen også bruker den sølvfargede dorgen.


Ørnlia

ØrnliaØrnlia er det neste sted som passeres på vandringen. Ørnlia ligger noen hundre meter fra Vasshauet. Det er Bodø kommune som er grunneier her. Det fortelles at det har vært bosetting her en gang i tiden. Dette har jeg ikke fått noen bekreftelse på, og vil derfor ikke gi meg i kast med å beskrive noe mer om det. Det jeg kjenner til, er at der lenge stod en uteløe der, og at det ble sanket fôr, eller slått gress der som ble oppbevart i løa til det var høvelig føre til transport ned til sjøen, eller de nedenforliggende gårder.

Marselius Frostmo bygde ei hytte i Ørnlia som nå eies av Gunnar Frostmo som bor i Bodø. Gunnar har hatt mange fine turer til hytta si i Ørnlia. Nå er Gunnar blitt rammet av en øyesykdom som gjør ham nesten blind. Han sier selv at det er et stort savn at han ikke får komme seg til hytta i Ørnlia. Hytta står på Bodø kommunes grunn i Ørnlia.

I Ørnlia er det slett og fin mark. Godt egnet for utslått. Det er da også blitt slått mye gress her av skålmofolket. Ørnlia var før i tiden et yndet sted for utfluktturer. Det var da kaffekos med "noe attåt." Om sommeren rodde man da dit fra Vasshauet eller fra andre steder ved Valnesvatnet.

Gunnar sier han ikke har noen papirer på hyttetomt i Ørnlia. Hans far Marselius Frostmo fikk lov av Bodø kommune til å sette hytta der den nå står. Denne hytta ble bygd av et uthus som hørte til Frostmos eiendom på Hernes i Bodø, og som da ble fraktet til Ørnlia.

Sankthansaften i Ørnlia.

Det blåser fra østen en svalende vind.

Den er ikke kald, men lunken og mild.

Himlen er klarnet, for skyer snart fri.

Kulde og vinter, de tanker er nå forbi.

 


 Rotnes

RotnesEdit-hytta, mens selve Rotneset blir litt lenger til høyre. Rotnes ligger et stykke lenger opp mot Falkflågvika. Her er det en teig som eides av Andreas Skolmo. Da Edith og Birger Sandmo kjøpte eiendommen Skolmo av Andreas fulgte denne teigen med i kjøpet. Teigen grenser mot Ivar Falkflaugs eiendom på øversiden, og mot Bodø kommunes eiendom Ørnlia på nersia.

Edith og Birger bygde ei hytte på denne teigen. Edith sier denne hytta ble bygd av et stabbur som stod på Skolmoen. Når man ror oppover vatnet på motsatt side av Rotnes, kan det se ut som hytta står på Ørnliholmen. Det gjør den da ikke. Hytta rager litt høyt i terrenget, for den er bygd på en hammer på Rotnes rett bak holmen.

Edith er en ivrig ørretfisker, og er ofte oppe i Valnesvatnet og dorger etter ørreten. Hun har da som regel sin samboer Erling Staurvik sammen med seg. Hun sier de ofte er etter småseien i Sundstraumen. Her bruker de motorbåt, som Erling har liggende ved Sjågan.

Når Edith fisker etter ørret i Valnesvatnet, dorger hun med den før omtalte "amerikaneren", og det er ikke få ørreter hun har dratt i båten hun fisker fra. Erling er som regel sammen med henne på disse fisketurene. Han har en liten påhengsmotor som han setter på robåten som de dorger fra. Både Edith og Erling er greie og kjekke folk. Er man nødt til å be om skyss opp til Sørvika er det ikke nei i deres munn.

Tiden etter at Birger døde, og Edith ble alene med barna, var det vel ikke så greit for henne å holde hjulene i gang. Hun satt alene igjen med de tre døtrene sine, som nå er voksne og har forlatt hjemmet. Men nå har Edith fått en samboer som bor sammen med henne på Skolmoen. Erling Staurvik er av falkflaugslekt, og således også en valnesvatning. Edith er fra Isvik, og datter av Klara og Hans Isvik.

Tanker på vandring.

Mine tanker er på vandring tilbake i tiden.

Uavlatelig de vandrer i en tid for lenge siden.

Til den tid da jeg var ung, sterk og sprek,

og lett på fot, da alt gikk som en lek.


Her skulle det vært et bilde som viser nauset til Lotten Lund nede ved vannet. Lenger opp i bakken, ser vi hytta som er beskrevet i teksten.

Falkflaugvika

På Falkflaugvika renner elva fra Falkflaugdalen ut i Valnesvatnet. Denne elva kan ved snøsmelting og mye regn bli temmelig svær, og er da også den største vannkilden til Valnesvatnet. Innerst i vika ligger båtnaustene til falkflaugfolket. Dette blir da på nordsiden av elveutløpet.

På sydsiden av elveutløpet er det i nyere tid satt opp en hytte av K. Lund og hans hustru Lotten Lund. Kristian Lund drev for noen år tilbake en bokhandel i Rønvik i Bodø, der hvor det nå er et ølutsalg. Lund døde for noen år siden, men Lotten lever ennå. Denne hytta deres ligger vakkert til, et lite stykke fra vannet, og pynter godt opp i et ellers så lite bebygd område.

Urskar eiendommen eies av K. Lund og hustru Lotten. Kristian Lund eide en hytte i Kronlia i Falkflaug. Denne hytta ble solgt til Fjellså i 1945. Urskar holmene ble da samtidig solgt til samme mann.

Hytta som Lund satte opp i på sydsiden av Falkflaugvika ble flyttet fra Urskar ved Isvik. Huset er nok mye restaurert siden det ble flyttet. Urskar gård ble fraflyttet året 1922.

Før denne hytta ble opp satt her på sydsiden av Falkflaugelva, ble det drevet skogsdrift i lia ovenfor og omkring der hytta nå står. Det ble hugd et stort kvantum ved for salg. De som drev denne skogingen var Birger Sandmo og min bror Lars Birkeli.


Et bilde som vise hvordan det ser ut på Hammerbakken nå. Her står faktisk grunnmuren ennå etter den bebyggelse hvor en gang i tiden Normann Eleseus bodde.

Hammerbakken

På Hammerbakken er det tufter etter bebyggelse. Her bygde og bodde Eleseus Normann med sin familie til han flyttet til Staurvik ved Sunnstraumen ca. året 1919.

De to yngste sønnene til Normann var tvillinger, og ble født mens de bodde på Hammerbakken. Her fungerte kona til han Kristian i Falkflaug, Jakobie som jordmor, og greide jobben med glans.

Det var nok enklere for Normann å bo på Hammerbakken. Han slapp jo dermed ferdselen over Litjvannet som ofte kunne ligge i uføre. Men nå hadde han fått flyttingen i seg. Han flyttet fra Hammerbakken til Staurvika ved Sunnstraumen.

Husene på Hammerbakken ble samtidig revet og flyttet til Staurvika. Arne Staurvik forteller at de fraktet materialene av de revne husene på løypestreng ned fra Hammerbakken til Valnesvatnet ved Falkflaugvika. Dette beviser bare at folk i den tiden ikke var redd for å umake seg.

Arne Staurvik sier det slik:

Der, var min barndom, der vokste jeg opp.

Desember og vintersolverv.

Med jul, med nyttår, så januar.

En glødende, lysende stråle i øst,

stiger og stiger, høyere og høyere

bak tinder og fjell.

"Solen, solen, kom å se mor og far".

Det er livet og redning, glede og trøst.

 


Falkflaug og Falkflaugdalen.

FalkflaugÅ stå for nerenden av Litjvatnet i Falkflaug og skue utover og oppover den breie og romslige Falkflaudalen er et imponerende skue. Til venstre ser man en rad med fjell og tinder, Falkflaugtindene. På andre siden av dalen, til høyre, ser man Sannvasstindene. Øverst ender dalen med en bergrygg som danner skille, og en naturlig avslutning på det som benevnes som Falkflaugdalen.

Har man en livlig fantasi kan man godt finne ut at alle disse tindene på begge sider bøyer nakken og ser ned i dalen, og følger med i alt som foregår der nede. Slik har disse fjellene og tindene stått og kneiset i flere hundre, ja tusenvis av år. Hvis de kunne fortelle hva de har sett gjennom alle disse årene, ja da ble det nok en spennende fortelling.

Står man oppe på toppen av denne "gavlen" og ser nedover dalen, kan man se en rekke med vann. Vann fullpakket med fin fjellørret. Skoglier med stor og fin skog. Pen og rank bjørkeskog med masser av fine og rettkløvde emner til både kristianstoler og emner til alskens andre redskaper.

Jeg vil forsøke å gi navnene på de vannene som ligger nedover dalen. Øverst og innerst har vi Kjerksteinvatnet. Dette vatnet syns jeg rommer noe mystisk over seg. Utrolig dypt, og med lite tiltalende bredder. Jeg har hørt at der skal være mye stor og fin ørret i dette vatnet. Selv har jeg vært der en gang og fisket med kastesluk, men fikk ikke napp. Min avdøde bror var der en gang før krigen og fisket men mark og dupp. Han hadde en kjempefisk på kroken men fikk den ikke på land.

Folk fra Øynes i Beiarn brukte før krigen å være i dette vatnet å fiske med garn. Det fortelles at de fikk bører med fisk. De gikk over fjellet fra Øynes, og lå om nettene under svære steinhellene i urene på sørsiden av vatnet. Jeg har ennå følelsen av vill mystikk over meg når jeg minnes den turen jeg hadde dit. Jeg likte meg ikke der, og har heller ikke vært der flere ganger.

Fortsetter vi nedover dalen, kommer vi til Dalsvatnan,

Stabbursdalvatnet, Nordre Tverrlivatnet og Sørtverrlivatnet. Så kommer Heimevatnan, og vi avslutter med Litjvatnet som ligger ved Nedre gården i Falkflaug. Utløpet fra alle disse vatn i Falkflaugdalen renner ned og ut i Valnesvatnet ved Falkflaugvika.

Men der er nok flere små vatn uten at jeg kjenner navnene på disse. Litjvatnet som nevnes her, er ikke akkurat noe lite vatn. Før det ble bygd vei rundt vatnet til gårdene, bruktes det båt for å frakte folk og gods til og fra gårdene. Hvis skyssbåten lå ved øverenden av vatnet, brukte folk som kom nedenfra og skulle over vatnet å gaule om skyss over vatnet. Hvis de da var så heldige at noen hørte dem, ble de som regel hentet og skysset oppover vatnet. Hvis ingen hørte dem, eller det var frosset dårlig is på vatnet, måtte man bare gå rundt.

Bosetting.

Etter hva jeg forstår, var det bosetting i Falkflaug fra omkring 1700-tallet. Ellers er slekt og slektbeskrivelse gjort nøyaktig av Sigvart Falkflaug, og jeg vil ikke gå inn på hans studium med disse ting. Åsta og Sigvart flyttet fra Falkflaug året 1965. Klara og Ivar flyttet to år senere. Dermed var Falkflaug som alle gårder rundt Valnesvatnet lagt øde, og benyttes bare som ferie og fristed. Men dette er jo ikke noe særegent for Valnesvatnet. Alle disse gårder som vi kalte fjellgårder er fraflyttet og lagt øde.


Sagn og historier.

I min barne og ungdomstid verserte mange historier, både fra Falkflaug og andre fjellgårder. Noen av disse historier tar jeg med en "klype salt", og regner det nærmest som sagn. For eksempel ble det fortalt at i gammel tid brukte Falkflaugfolket å steke brødene sine i en ur inne i Stabbursdalen. Dette er bare tull og tøys, og har ingen ting med virkelig-heten å gjøre. I virkeligheten foregikk brødstekingen på følgende måte: Det ble støpt en tykk bunn i en stor gryte. Det ble så fyrt opp under denne gryta, og når denne støpte bunnen ble nok varm, ble brødene satt ned på denne bunnen. Det ble fine brød. Under steke prosessen ble det da lagt noe over brødene.

Senere ble det murt en stor stekeovnen i eldhuset hos Kristian i Falkflaug. Denne stekeovnen ble brukt inntil det ble anskaffet en komfyr. Komfyren ble kjøpt av Kristian Olsens sønn, Peder. Klara forteller at denne komfyren står ennå i eldhuset på gården til Klara og Ivar. (Øvergården i Falkflaug). Å få en splitterny komfyr, var et stort framsteg i den tiden. Kristian Olsen og hans kone Jakobie var nok ikke lite stolt over at sønnen Peder greide å kjøpe denne komfyren.

Ved Litjvatnet i Falkflaug ligger en steinheller som blir kalt for Antonhammeren. Navnet kommer av at Lars Eliassens bror, Anton, satt og bikket på denne helleren til den løsnet og rusjet helt ned på isen, som da lå på vatnet. Det var jo bare godt gjordt at gutten, eller mannen, klarte å holde seg på den svære helleren da den rusjet med god fart ned til vatnet.

Kristian Olsen var sønn til Ole Benjaminsen fra Birkeli. Kristian var født og oppvokset på Birkeli i Beiarn. Han flyttet til Falkflaug året 189o. Dette bilde er fra tiden lenge etterpå at Kristian kom til Falkflaug. Bildet viser familien Kristian slik den da så ut.

Dette bildet skulle vise fra venstre: datteren Astrid, og videre to unggutter fra Isvik, nemlig Gunnar og Kristian. I bakgrunnen sønnen Peder, som druknet i Valnesvatnet. Bakerst helt til høyre , står de to gamle, nemlig Kristian og Jakobie.

 


Til Birkeli og tragedien.

En tragisk historie følger med i Kristians Olsens oppvekst på Birkeli i Beiarn. En bror av ham frøs ihjel mens de bodde der oppe. Det hadde seg slik at Kristians foreldre var til kirken i Moldjord i Beiarn. I et ubevoktet øyeblikk hadde toåringen ruslet ut i skogen og lagt seg til å sove i en fordypning. Det var høstmørke og kaldt. Gutten hadde grått seg i søvne. Og våknet ikke mere. I stummende mørke ble det lett overalt i området uten at gutten ble funnet. Om natten falt det mye snø, og først om våren, når snøen begynte å tine bort, ble beinrestene av gutten funnet av en skiløper som passerte stedet.

Kristian Olsens kone Anne Jakobie kom fra Hammernes i Beiarn. I følge Beiarboka var hun datter av Peder Jonsen og Anne Pedersdatter fra Hammernes.


Ferdsel med og uten båt på Valnesvatnet.

I de "gode gamle dager" var Vasshauet senter for ferdsel både oppover og nedover Valnesvatnet. En stor flat steinhelle dannet kai for lossing og lasting i båtene som fartet både nedover og oppover vatnet. Hvis vatnet "lå i uføre" måtte folket fra Falkflaug, Hammerbakken, Urskar og Isvik gå landveien for å komme seg til Valnes og Tuv. Var Valnesvatnet frosset og farbart på isen, var forholdene selvsagt bedre. Men folkene fra disse stedene sørget selvsagt for å proviantere for vinteren mens vatnet var farbart med båt. Høstslakting og levering av det kjøtt som skulle selges, måtte da likeledes være gjort før det ble uføre på vatnet.

Isfrysingen kunne ta både lang og tålmodkrevende tid. Valnesvatnet er uhorvelig dypt på enkelte steder, og det kan være vanskelige vindhull som kan være vanskelige og farlige. Et gammelt merke er at dette vatnet fryser ikke før andersmesse på enkelte steder. Men hvor om alt ting er, så ble det båret mange tunge bører på ryggen rundt til alle fjellgårder.

Den lille bekk.

Dypt under meterdyp snø og is,

renner den lille bekk.

Den venter og lengter som vi

at sne og is skal tine vekk.

Så bekken kan vokse seg stor og sterk,

bruse og brumme og styrte avsted,

få vise sin kraft, og la ører få høre

at nå er den fri og kan noen ting gjøre.

Fri fra jerngrep, fra kulde og tvang.

Fri til å synge sin egen sang.

Få vise til alle, til deg og til meg,

at kun frihet fra tvang er den rette veg.

At kulde og is og sne,kan tvinge hver mann i kne.


Dumdristighet og ulykker.

Tross mye dumdristighet på dårlig is på Valnesvatnet, må en kunne si at det var ganske få drukningsulykker. Men i 193o hendte en stor og trist ulykke. Jeg har skrevet før om denne triste ulykken, og har lite lyst til å gjenta den her. Jeg vil bare advare mot de før omtalte vindhull med dårlig frosset is. Det eneste jeg her vil tilføye, er at Peder omkom i denne katastrofen.

Ellers verserer det mange historier om dristighet, og dumdristighet på dårlig nyfrosset is på Valnesvatnet. Historien kan berette om to mann som var på tur til Falkflaug. De gikk på ski, men da de kom til Klubben ble de klar over at isen var for dårlig til å gå over eidet til Falkflaugsiden, selv med ski på føttene. Nå fant de ut at hvis de gikk opp på høyden rett over Klubben, kunne de få så god fart at de kunne klare å renne på skiene over eidet. Det var snø og godt skiføre. Ideen ble utført og ble ifølge sagnet vellykket.

Videre fortelles det mange historier om dristighet og vågemot. Foreksempel la man seg på magen og drog seg forbi en odde for å minske på avstanden en skulle gå. Det fortelles også om flere nesten ulykker med hest på dårlig is. En hest skal være druknet ved å bli kjørt ut på dårlig is.


Jakt og fangst.

Kristian Olsen Falkflaug var ekspert med å fange rev med giftåter. Han fanget nok mange rødrever med denne metode. Rødreven var etter datidens forhold i ganske god pris når skinnene var godt herdet senhøstes og vinter. Når det gjaldt kunsten med å legge ut disse giftåtene var det mye hemmelighetskremmeri som Kristian holdt for seg selv.

Ellers ble det drevet mye jakt og fangst etter ryper i skogen og fjellene i Falkflaug. Ungdommer der, som på de andre fjellgårder, måtte finne på noe som ga utkomme. Høstjakt etter ryper var en årviss foreteelse for Falkflaug. Når det var gode rypeår møttes folk fra Falkflaug ofte med naboer både fra Isvik, Sandmo og Birkeli oppe i Pallrakken. Man var ikke så nøye med grenser og jaktrett i den tiden. Falkflaug var allikevel nokså enerådende når det gjaldt Falkflaugdalen og omegnen der i skogen.

FAMILIER og NABOSKAP.

Falkflaug var regnet som naboer med Birkeli. Ja, ikke bare Birkeli. Alle fjellgårder var naboer. Dette naboforholdet kan jeg trygt si var meget godt. Jeg kan ikke huske at det fantes noen uoverensstemmelse mellom naboene. Slektskap var det også mellom de fleste av disse naboer.

Kristian og Jakobie var ofte på besøk til Birkeli. Det kan jo hende Kristian hadde en følelse av en viss tilhørighet til Birkeli. Hans foreldre Ole Benjaminsen og moren Mikkeline kom jo til Birkeli i 1845. Med andre ord ser det ut som Kristian var 35 år da han kom til Falkflaug i 189O. Ifølge slektsboka for Beiarn var han født i 1855.

Jakobie og Kristian hadde to døtre og to sønner. Døtrene hette Anna og Astrid. Anna var gift på Nygårdsjøen i Gildeskål. Mannen til Anna hette Angel, og var sønn av Abel Nygård. Anna og Angel hadde to sønner Oluf og Aleksander, eller Sander som han ble kalt i daglig tale. De hadde også en datter som hette Sussi.

Sagnet kan fortelle at en gang Kristian kom hjem fra Nygård, etter et besøk hos Anna, hadde han fått vite at Anna var på vei med barn. Da han kom hjem til Jakobie fortalte han hva han hadde fått vite, og fortalte det i følgende talemåte:

"Har du hørt det derren Anna".

"Nei, nei katti bei det"? spurte Jakobie".

Men se det kunne nok ikke Kristian svare på.

Under første verdenskrig var det jo streng rasjonering. De som ikke var tidlig nok om morgenen for å få kort til å handle på, kunne nok bli fri for kort. Da særlig kort for å få kjøpe mel. Det var på vårvinteren med is på Valnesvatnet. Det var også snø på isen som viste spor etter dem som vandret på vinterveien. Da Kristian litt senere på morra'n, ga seg ivei for å få kort på mel, så han spor etter noen som ikke hadde hatt tid til å stoppe for å late vannet. Da han kom hjem utpå dagen kom han med følgende bemerkning:

"Ja, ja, dem ha hatt så lita tid at dem ha språnje og pessa".

En gang kom Kristians sønn Ivar opphisset hjem fra jakt, og fortalte at han hadde jaktet etter en rev, og måtte i den anledning hjem og hente ammunisjon som passet for revejakten. Ivar var som sagt svært opphisset og ville bare legge av gårde igjen med en gang. Kristian sa til Ivar at han måtte "la reven roe seg:" Dette tok Ivar til følge; Og fortsatte Kristian sin beretning "Da Ivar kom heim så hadde han reven".

Kommentar fra Ragnhild SF Solgård

Anna Jakobia og Kristian var langt mer fruktbare enn det som står her: De fikk en sønn som døde som veldig liten og i tillegg Peder som omkom på isen (som det står nevnt) og min morfar Ivar  (en attpåklatt f 1906, d 1986) og døtrene Astrid, Anna, Oliva og Laura. (Som jeg ALDRI husker fødsels-rekkefølgen på).

Sakarias Eliassen.

Sakarias Eliassen, i daglig tale kalt Sakri-Ellessa, bodde også i Falkflaug. Sigvart Falkflaug har beskrevet alt som er å skrive om Sakarias Eliassens etterkommere og all hans slekt, så jeg kan bare vise til hans beretning om denne etterslekten. Som før nevnt har jeg ikke lyst til å dra noe ut av Sigvarts beretninger.

Bosetting omkring 17- og 18-hundretallet

De første bosettinger i Falkflaug som på alle de andre gårder i disse trakter bestod av samer. I følge Rolf Nesjes bok: "Utmarksfolket" ble alle disse gårder benevnt som fjellgårder. Men det er egentlig bare snakk om innlands områder. Høyden over havet er ikke mere en 100 til 200 meter.

I beskjedne kvanta var det i gode somre var det også mulig å dyrke korn på disse gårdene. Dette ble også gjort, og med meget godt resultat. Det korn som ble brukt var som regel byggkorn. Byggkornet var nok det mest robuste under disse klimaforhold. Kornet ble til tider malt oppe på fjellgårdene. På Sandmo står det ennå en liten mølle, drevet med vannkraft. Men denne lille mølla har igrunnen liten, eller ingen tilknytning til gårdene rundt Valnesvatnet.


Urskar.

Urskar og Isvik ved siden av hverandre. Fra Urskar er det i grunnen lite å berette om nå i nyere tid. Urskar og dens eiendom eies av Kristian Lunds kone, og deres etterkommere. Etter hva jeg forstår har både Isvik og Urskar vært bosatt av samer, fra 17OO tallet likt alle andre fjellgårder.

Urskar ble fraflyttet året 1922. Olai og Elida var de som sist bodde i Urskar. Sammen med sine to sønner, Hans og Johan Urskar, flyttet de til Arnøya. Olvar og Hilmar Urskar flyttet til Bodø, antakelig på samme tid.

Det fortelles en historie om Olai Urskar som en må regne som meget tvilsom, ja en kan godt si at det bare er en løgn.

Olai skulle hugge ned ei bjerk om vinteren. Da han hadde fjernet bort snøen, kom det en bjørnelabb stikkende opp fra jorda. Olai som stod med øksa i handa, hugg av bjørnelabben. Det viste seg at under denne bjørkerota lå bjørnen i hi. Men hvordan bjørnen reagerte på dette hugget, forteller ikke historien noe om. Jeg velger som før sagt å tro at dette bare er en historisk løgn. Ellers tror jeg urskarfolket var et hardbarket folkeferd.

Der som ellers på fjellgårdene var livnæringen basert på det naturen gav. Urskar har i likhet med Isvik et fiskerikt lite vann tett ved gården. De drev nok også med ørretfiske i de omkringliggende vann, dermed også i Valnesvatnet. Jakt hørte også med til utkommet til urskarfolket. Jakt-terreng var det jo ute for stuedøra. Geværene som bruktes til jakt, var munnladningsgeværer. Så det var en hel operasjon når et nytt skudd skulle lades.


Isvika

Isvika på 1950-tallet

Nå drar vi til Isvika. Her møter vi mange gamle minner. Jeg var en god kamerat av Gunnar Isvik, og var således ofte i Isvik. Vi var jaktkamerater, og i den forbindelse ble det mange overnattinger hos Gunnar. Vi lå ofte inne på Veikåsen i forbindelse med jakt. Derfra var det fort å komme seg opp i Pallrakken. For å oppbevare ryper laget vi en torvsjå på sørveggen av hytta, eller "kåken", som den ble kalt.

Denne "kåken" ble bygd i 1919 i forbindelse med malmleting. Denne "kåken" var bygd av tynne panelbord. Huset var meget kaldt om høsten og vinteren, men vi hadde ved nok. "Kåken lå jo mitt i tjukkeste bjørkeskogen, så det manglet ikke på brensel.

En høst hugde Gunnar og jeg ved for salg,"fløyved". Denne veden fløtet vi ned til Eggesvik, og det var just ingen springaveg dit. Da vi kom fra Lofoten om våren, dro vi til Veikåsen for å kappe opp denne veden til favnvedlengder.(6o cm.) Så stablet vi den på kanten av Sagvatnet hvorfra den skulle fløtes. Der skulle den da ligge å tørke til det ble høve for å fløte den.

Fløtingen av veden ned til Eggesvik gikk greit. Konrad Eggesvik tok seg av salget. Han fikk 5o øre famna for denne jobben. Vi hadde 12 famner ved, og fikk kr.14 pr. famn. Etter at Hans Isvik hadde fått betalt "landslott", hadde vi ca 6o kroner hver for jobben. Vi var rike syntes vi. Hans Isvik fikk et par tiere i skogleie. Veden var hugd på hans eiendom i Veikåsen.


Våren på Veikåsen

Veikåskåken

Jeg må fortelle litt om hvordan det var å oppleve våren inne på Veikåsen. Vi levde jo i villmarken da vi var der inne og kappet opp denne veden. Ja, nå fikk vi virkelig opp leve våren sammen med alle fuglene som bygde reder i trærne og i marken. Det var et yrende liv. Gråtrost i tusenvis, travle fugler skrattet og fløy i alle retninger. Rugdetrekk og mange andre lyder. Alt dette med rammen av stillhet og en behagelig ro.

Så plutselig en dag ble roen brutt med en sverm med kråker. De kom i store flokker og tok for seg av trosteredene. Det var et sørgelig syn som møtte oss etterpå. I alle reirene var innredningen sparket ut, og hang som filler ut av reirene, og selvfølgelig var alle eggene oppspist. Det ble en sørgelig stillhet over skogen. De få trosteskratt som hørtes var preget av sorg og oppgitthet.

Reiret.

Eg sit å høyrer på fuglesongen.

Masser av struper som syng i samen.

Høyr kor det kvitrar i alle slags tonar.

Noen i moll, men noen fra andre soner.

Dei syng, er også ilsk, forsvarer sitt revir.

Isvik-Hans.

Hans Larsen var sønn til Lars Eliassen og kona Hanna. Det var Lars Eliassen som bygde husene i Isvika. Husene som ble det framtidige hjem til Hans Larsen Isvik. Hans var søskenbarn til min mor Inga. Dette slektsforholdet mellom Hans og min mor stammet fra Urskar. Olai Urskar var far til Hanna, og Hanna var mor til Hans Larsen Isvik. Hanna druknet i Litjvatnet tett nedfor husene i Isvik. Hun stod og skyllet klær, og hadde antakelig fått et illebefinnende slik at hun falt hode stups ut i vannet.

Hans Larsen Isvik var gift med Klara Freding, datter til Karl Freding fra Sørvik. Hun ble således søskenbarn til min far. Det var med andre ord et stekt slektskap mellom isvikfolket og Birkeli. Dette kom av at Birgitte Freding var søster til min fars mor, Johanna Jonsen fra Birkeli.

Hans Larsen var en traust fjellbonde. Han var en flink rypejeger. Det fortelles at han alltid hadde hagla med seg i skogen om vintrene når han kjørte ved. Han "la an" på hesteryggen når han skulle skyte rypa. Han var en flink tømmermann, og var på Birkeli og tømret huset til min far sammen med Peder Falkflaug i 1929. Dessverre hadde han et handikap etter et vådeskudd i hånden.

Vådeskuddet skjedde da han var på jakt sammen med sin eldste sønn. I den tiden bruktes munnladningsgevær. Utrolig nok brukte han geværkolben for å prøve isen på en bekk han skulle gå over. Enda mere utrolig var det at han holdt hånden over børseløpet, og hagl-ladningen gikk tvers gjennom hånden. Dermed ble hånden vansiret og handikappet for ham når han skulle gjøre tømmerarbeide og snekre. Allikevel prøvde han seg som møbelsnekker, og laget et par gyngestoler av bjørk fra Isvik-skogen.

Men Isvik Hans hadde ikke lyst til å oppgi sin fingernem het. Blant annet var han flink med vekkerklokker. Folk kom til Isvik med vekkerklokker som var ramlet i tusen biter. Ingen måtte forstyrre ham når han satt ved stuebordet med alle klokkedelene rundt om kring hele det store bordet. Prøvde man å hjelpe til, ble han lyn forbannet. "La auan gå, og fingran stå", utbrøt han da. Var man da ikke borte med fingrene, fikk man seg gjerne en vennlig smekk over hånden.

Isvikhans var på " god fot" med han Kristian i Falkflaug. Hos ham fikk han vite litt av kunsten med å fange rødrev med gift, en hemmelighet som Kristian ellers ikke ga fra seg. Isvikhans forsøkte da også denne form for jakt og fangst. Noe stort utbytte ble det nok ikke, men noen rever fanget han da.

Året 1929 da Pallrakken var full av ryper, greide ikke Isvik-Hans å sitte hjemme og høre på alle smellene fra fjellet. Han ville også være med på moroa. Kroppen og føttene var ikke lenger noe tess, men han var da så pass at han kom seg opp i Trappen (en første etappe til Pallrakken). Her fant han seg en egnet plass, og satte seg ned og ventet at rypene skulle komme og sette seg på skuddhold. Det fortelles at han hadde like mange ryper som dem som sprang rundt hele fjellet og jaget på rype flokkene.

Dette høres kanskje utrolig, men har nok en snev av sannhet i seg. Rypene lette ofte etter et rolig sted å sette seg. Flokkene var jo jaget over hele fjellet. Så de da en mulighet for å få sitte noen minutter i fred, så satte de seg der, og der var da han Isvik-Hans. Det vil si dette gjaldt enkelte slengryper. De store flokkene bare fløy og fløy, og fant ikke noen plass for å sette seg ned.

Isvik gård ble fraflyttet året 1952, og solgt til John Berg fra Bodø, ca. 53, 54. Som før fortalt ble huset i Isvik bygd av far til Hans Larsen, Lars Eliassen. Huset ble restaurert og påbygd av Hans Larsen i 1945. Hans Larsen kom i sin tid, egentlig fra Hongdal.

Her skulle det vært bilder fra Isvika


Sørvika.

Men nå tror jeg vi drar til Sørvik. Er Valnesvatnet åpent, er det greit å hoppe i båten ved Isvika og ro til Sørvik. Men det er ikke alltid så enkelt. Er Valnesvatnet nyfrosset, og ikke farbart på isen, må man gå over fjellet, (Tverrberget). Vi kommer da først til den øverste gården i Sørvik. Her bodde han Albert Olsen, sønn til Ole Eliassen, som også bodde i Sørvik.

Albert var gift med Kristianna Mattiassen fra Evjen i Beiarn. Kristianna og Albert hadde tre sønner, Einar, Hilmar og Artur. Einar døde samme året som han ble konfirmert. Jeg kan ikke huske Einar. Hilmar og Artur derimot, var jeg faktisk kamerater med. Vi hadde mange jaktminner sammen. Men også Hilmar og Artur døde i ung alder. Hilmar og Artur bygde seg en liten hytte på Edits eiendom på Skolmoen. Her hadde de da sitt tilhold til de forlot dette jordiske liv. Albert var seig. Han hadde en "helse av stål". Alt som gikk med til livets opphold ble båret i bæremeis på ryggen av ham, og senere også av Hilmar og Artur. Det er umulig å ha noen mening om hvor mange kilo han har båret på ryggen gjennom sitt lange liv. Han hadde ingen hest..

Huset hans i Sørvik stod i en sterkt skrånende bakke kloss ved veien som fortsetter til Sandmo. Høye murer bevirket at husene ble høye på nersia, med høye inngangstrapper. Så langt oppe i Sørvik blir dette lille dalføret meget smalt og trangt. Huset til Albert, ble oppsatt omkring året 19O2 eller O3 av Albert selv. På nersiden av husene og veien er det bratt skrånende ned mot elva som renner gjennom ur og forbi store steiner. Disse bratte bakkene er godt gjødslet så det ble høstet mye gress der.

Men arealene med gressmark var for små, og Albert måtte derfor ty til utslåtter hos naboer som gav ham lov til å høste gress der, da f.eks. i Birkelimarka. Han hadde blant annet ei høyløe ved Tjønnan i Birkeli. Denne utløa var etter hans far, Ole Eliassen. Haugen som denne utløa stod på går derfor under navnet Olasjytthåjen. Nå fins det knapt tumter igjen etter denne løa.

En kan godt tenke seg for et slit det måtte være å sanke gress fra disse områder. Alt måtte jo bæres på ryggen, eller nakken. Albert hadde utrolig stor buskap. To-tre kuer, og mye geiter og sauer. Men hvor hadde han fjøs og høyløer?. Jo, nedenfor vegen stod stod fjøs og løer i en lang rekke. Takene på disse løene og fjøsene var ikke høyere på øversiden enn veien, og med høye grunnmurer på nersiden.

Albert var glad i musikk. En gang jeg var på veg til Valnes for å spille trekkspill til dans, stod Albert og guttene og arbeidet med høyonna. Albert stoppet meg og bad meg spille litt for dem. Jeg måtte pakke ut trekkspillet og spille noen stubber til ham. Han frydet seg, og sa det var mirakels hvor høyt jeg var kommet meg. Guttene bare smilte og blunket til meg.

Det fortelles mange historier om Albert og hans utbrudd når det var noe han var begeistret for, eller misfornøyd med. Når Hilmar og Artur sendte heim fersk fisk, med lever og rogn fra Lofoten om vintrene, var det fest hos Albert. Når han da hadde fått hjem denne sendingen, enten fra Nygårdsjøen eller fra Valnes, kan du være sikker på at han la i seg av godene. Han uttrykte seg på følgende måte etter et sånt måltid. "E åt, og e åt,til e va så mett at e holdt på å sprekk sunn. Om morran va e som en nysmort seperator".

Ellers var Albert en flink fellmaker. Kunsten med å berede saueskinn lærte han visstnok hos min far, Lars Birkeli, og min onkel Sakarias Birkeli, som begge var fellmakere. Han lånte også maleformene når saueskinnsfellene skulle dekoreres og pyntes.

I gammel tid er det meg fortalt at Albert fikk hugge ved for salg i skogen til Birkeli, som lå i grense med Bodin. Navnene på disse stedene bærer også preg av dette: Foreksempel Albertteigen, m.m. Han måtte da antakelig fløte veden i grenseelva som renner ned fra Snaubakktjønna, gjennom Allmennigsvannet, og til Tjernene, og videre til Valnesvatnet. Dette beviser bare for et slit det var for eksistensen på disse fjellgårdene.

Huset til Albert var "fortøyd" med svær kjetting som var boltet i fjell på oversiden av huset. Når det var storm kunne vindrossene være ganske kraftige oppe i den trange dalen. Albert hadde også bygd et lite eldhus nær ved våningshuset.

Dette eldhuset bruktes da til sommerhus. Senere i tiden bygde også Hilmar og Artur en liten sommerbu. Her bodde de da når de senere tok seg en tur til Sørvika og hjemplassen. Nå er alle disse husene revet og borte, da unntatt dette siste sommerhuset.

Artur, som levde lengst, testamenterte hele eiendommen til redningsselskapet før han døde. Nå er eiendommen overtatt av en privatperson. Leif Pettersen fra Nygårdsjøen, har kjøpt eiendommen av redningsselskapet. Leif Pettersen er en etterkommer av Karl Freding slekten. Han blir dermed tilknyttet Sørvik hvor hans aner har bodd, selv om det bare er med hytte og sommersted.

Men det var mere om Albert.

Folkene fra Åg i Beiarn passerte ofte Birkeli når de var på visitt i Sørvik. Kristianna, Alberts kone, hadde en søster på Åg, hun hette Hanna, og var ofte til Sørvik for å se til sin søster. Kristian Åg som bodde på Valnes, var bror av Kristianna og Hanna. Han passerte også Birkeli når han besøkte sine søstre i Sørvik og Åg.

Nede i elva som renner ned gjennom ura i Sørvik, kan det være fin ørret. Særlig om høsten når det var oppgang av gytefisk fra Valnesvatnet. Om høstene når det var flom i elva, har jeg opplevd å fisket nygått fin ørret fra Valnesvatnet i elva helt oppe på Birkeli. I nyere tid er dette noe som ikke forekommer, og det av grunner jeg helst ikke ikke vil nevne her.

Hilmar og Artur var ofte på rypejakt i Skålfjellet. Der møttes vi da ofte og diskuterte forholdene for rype og jakt. Det var da helst senhøstes og vinter når det forekom snøflekker som lå igjen etter mildvær og snøsmelting. Det kunne og skje vinters tid når fjellrypa trakk opp til avføket berg og lyngrabber. Hilmar og Artur gikk også på jakt i Gjetarfjellet og Pallrakken. Alltid når vi møttes på disse kanter, kunne det bli en prat, og en livlig debatt om forholdene for jakt, og hvorhen det var sjanser for å finne ryper.

Det store rypeåret i 1929, var Hilmar og Artur også ivrige deltakere av rypejakt i Pallrakken. Kveldene gikk med til "lapping" og reparasjon av kommagene som var datidens fottøy. Ellers var det å lade en masse patroner til hagla og neste dags jakt. En kjøpte aldri ferdigladede patroner. Det ble altfor dyrt. Et hjemmeladet skudd kostet i den tiden ca. 7-8 øre. For en rype fikk man 5O-6O øre, så det måtte helst ikke bli så mange bomskudd.

Selv Albert måtte til Pallrakken for å få se litt av eventyret og massen av ryper. Hva han hadde til gevær husker jeg ikke. Men i den tiden og dette året spesielt var det mange som fant fram geværer av ymse årsklasser. Jeg sa masser av ryper. Ja, det kunne være flokker med hundre, ja tusenvis av hvite fugler. For dem som er kjent i Pallrakken, vil jeg fortelle om en opplevelse en spesiell gang. En opplevelse jeg aldri glemmer. Min bror Lars og jeg kom fra Sørpallrakken, hvor vi hadde jaktet på en liten flokk med gørrspake fjellryper. Da vi under Sørtinden, og hadde utsikt over dalen, mellom Sørtind og Hesthågan, var hele dalen helt opp til toppen, kvit av ryper. Tusenvis av ryper.

Oppe på toppen av fjellet fikk vi se hodet av en mann som forsøkte å komme seg på skuddhold av flokken. Han kom seg på skuddhold, det ble en smell, og fire ryper lå på bakken. Det var Lyder Larsen som fikk avfyre dette skuddet. Da han hadde pakket rypene i sekken, tente han seg en røyk. Jeg glemmer ikke den gode aromaen som trakk ned vinddraget ned til oss der vi stod lenger nede i fjellet.

Men nå var eventyret gjort. Rypene trakk bort fra Pallrakken og innover fjellene mot svenskegrensen. Det ble snø og vinter. Vi satt igjen med minnene, minner som vi godt kan kalle et eventyr.

Videre nedover Sørvika.

Sørvik var i likhet med de andre fjellgårder bebodd av samer. Etter hva jeg forstår var Karl Freding den første fast boende i Sørvik. Karl Freding var fra Uppsala i Sverige. Han ble gift i 1872 med Birgitte Kristine Eliasdatter fra Ramsjell i Beiarn. Birgitte og Karl Freding hadde elleve barn. Gustav Freding var nr,6 av barneflokken. Gustav overtok gården etter faren. Det var Gustav som bodde i hjemmehusene med sin familie. Det var to leiligheter i dette huset, en i hver ende. Gustav med sin familie bodde i nordenden. I den andre leiligheten, i sørenden bodde Gustavs to søstre, Bernhardine og Sofie Freding. Begge disse søstre var ugifte.

Bernhardine hadde en datter, Birgit, hun ble gift med en Jøstøl. De flyttet sørover, og Bernhardine og Sofie flyttet sammen med dem. Borghild Freding var yngste datter til Karl Freding, hun ble gift med en Julius Aas fra Raftsund. De bodde stundevis i Sørvik, inntil de også flyttet sørover.

Det verserer mange gamle historier om Karl Freding, og den tid han levde og bodde i Sørvika. Jeg har ingen personlig minne om Karl Freding, så det jeg forteller er sånt som er meg fortalt, og blir da mest som sagn å regne: Karl Freding kom til Sandmo-Hans, og samtalen med Hans ble som følger: "Godag Hans". "Godag, godagen Karel". "Jeg kommer for å høre om jeg kan få slaie i Stangseta". Herpå svarte da Hans Sandmo: "Nei, det får du så fanten ikke". Karl Freding bukket og sa: "Farvel, farvellen Hans". "Farvell farvellen Karel", svarte så Hans Sandmo. Så var den samtalen avgjort.


Karl Gustav Freding.

Gustav Freding var gift med Hanna Hansen fra Sandmo. Hanna og Gustav hadde seks barn. Fem sønner og en datter. Gustav var en flink murer. Han murte kjeller muren til min far på Birkeli. Han drev lofotfiske med åttring om vintrene, og var høvedsmann på båten. Det var i 1939 han var på Birkeli og murte denne muren. Gråsteinen som muren ble murt av var det Gustav som var pekte ut hvor den var å finne. Han kunne se på steinen om det var fin "kløyv" i den, og hvilken vei "kløyven" gikk.

Vi sa Gustav "hekret" når han lo, for han lo så artig. Gustav gikk også på rypejakt i sine yngre år. Alt måtte jo prøves for å overleve, og selv om det bare blev noen ører av en rype var det kjærkomne ører. Gustav ville gjerne ha ungdommen i virksomhet. Han kommanderte og maste sånn at alle var i virksomhet. Sønnene sine benevnte han som "pøykan".

Et vers fra en revy vi hadde i ungd omslaget den gang lød slik:

Han Gustav han tørner på pøykan.

Henrik se til å komme deg ut.

Men han Henrik kjem saktmodig røykan,

denne tørninga må nå ta slut.

Fra samme revy hadde vi et annet vers, et vers om Gustavs eneste datter Johanna. Det lød slik:

Ho Johanna ved haggjerdet smiler,

for i arman til Edin ho hviler.

Men på elskovens luner hun tviler.

Kjærligheten hun tror ikke på.

Edin Aag var mye oppe ved Valnesvatnet, og sammen med ungdommene der oppe. Han var søskenbarn med Hilmar og Artur. Edin bodde jo på Valnes, og i de dager var det lett for ungdommer å komme seg mellom stedene. Vi hadde mye gøy når det var skøyteis på osen nede i Sørvik. Jeg husker vi var 4O- 5o ungdommer samlet på Sørvikosen når isen var trygg nok til å leke på.


Ole Eliassen

Ol'eljasa, som det ble sagt i daglig tale, var gift to ganger. Hans første kone hette Lise. Det var åtte barn i dette ekteskapet. I det andre ekteskapet var han gift med Lovise, som var fra Lekanger. I dette andre ekteskapet hadde han fjorten barn. Lise, hans første kone, var fra Molid i Beiarn. Tilsammen var Ola far til 22 barn, i to ekteskap

Albert Olsen Sørvik var eldste sønn til Ola. Så var det to døtre, Ingeborg og Josefine. Deretter var det fire sønner, Eilert, Johan, Hans og Ludolf. Den yngste var en pike, Olea.

Går det an å tenke seg til hvordan det var for Lovise å overta en så stor familie med så mange barn. Når man da vet at Lovise fikk fjorten barn med Ola i det andre ekteskapet. Det er nesten utrolig at slikt kan gå an.

For Lovise og Ola var de økonomiske forhold som for de fleste i den tiden. Det var fra "hånd til munn" som man sier,

men da verst for en familie med en så stor barneflokk. Etter hvert dro da barneflokken bort fra hjemmet og etablerte seg andre steder. Han Ol'eljasa kan ikke jeg huske. Men Lovise husker jeg godt. Hun var ofte på Birkeli. Min mor var rundhåndet. og stakk til henne litt av hvert til livets opphold.

Nå var da sønnene Adolf, Lind og Henry kommet seg ut i fortjeneste, i den grad det var muligheter for noen fortjeneste. Men for dem, som for alle i den tiden, var det magre tider, og lite igjen til å hjelpe til med i hjemmet. Det var da fjøset og dyrene som var i fjøset som var redningen. Og selfølgelig lofotfisket som vel måtte regnes som den eneste kilde til kontanter, hvis det da var noe igjen når utrustningen var oppgjort.


En redningsdåd som bør nevnes her.

Redningsdåder blir det sjelden skrevet noe om. En slik bragd vil jeg gjerne berette om her. Etter endt lofotfiske før i tiden pleide man å samle seg om billig skyss hjem fra Lofoten. Man leide da som regel en fraktskute til hjemreisen.

Det var ikke til å unngå at disse fraktskutene ble overbelastet med folk og småbåter.

Fra Lofoten vinteren/våren 1936. Vi skulle reise hjem med ei stor frakteskute, men vi skulle reise billig. Været var fint og rolig da vi startet turen fra Sørvågen i Lofoten om nattmorgenen. Da vi var kommet nesten over selve Vestfjorden, blåste det opp en frisk sydvestkuling.

Da vi var kommet inn på Landegodefjorden frisket vinden enda mere på. Skuta vi fulgte var overbelastet med mennesker. På dekket var det også et par treroringer. I tillegg var en treroringsbåt tatt på slep. I denne båten satt det to mann.

Det ble etterhvert ganske store bølger, og høy sjø. Båten som hang på slep, kantret og de to mennene klarte å komme seg opp på hvelvet. Heldigvis sletna "sleperen" så båten med de to menn på hvelvet ble liggende ganske rolig.

Men de ulykkelige menn på hvelvet måtte jo reddes. Farvannet i leia som vi gikk, var urent så det måtte manøvreres varsomt for at ikke den nedlastede frakte skuta skulle havne på skjærene rundt omkring. Nå var det heltedåden startet. Den lille skipsbåten som stod på dekket, ble satt på sjøen. Hvem ville gå i den lille skipsbåten for å la seg fire ned til hvelvet for å redde de to som satt der våt og forfrosset. Lind Olsen fra Sørvik hoppet resolutt ned i den lille båten. Med et langt sterkt tau, ble den lille skipsbåten firet bakover til de to på hvelvet, og de ble reddet ombord i frakteskuta.

Dette ble sett på, og var en dåd av Lind Olsen. Med sitt mot, og sin uforbeholdne besluttsomhet reddet han de to som satt på båthvelvet. Om Lind hadde fått noen medalje for sitt mot, ville den iallefall vært fullt berettiget. Mange av dem som sto på dekket av fraktskuta, tenkte nok at dette var det andre som måtte ta seg av. Hvem?


Frostmoen

SkolehusetDet gamle skolehuset på Frostmoen

Nå har vi da beveget oss til Frostmo. Men hva møter vi her?. Tett og høy granskog. Alt for tett, og lite framkommelig sånn som det nå er blitt, og vel kommer til å bli. Når jeg tenker på den oversiktlighet som det var før over de tre gårder, får jeg nesten tårer i øynene når jeg ser hvordan det nå er blitt. Alle veier og stier er tett beplantet. Heldigvis er neset hvor det gamle skolehuset stod ennå ubeplantet. Det burde gi anledning til å sette opp en hytte på denne tomta. Dette neset er jo Frostmoens perle. Jeg syns det må være en glimrende invitt til folk som har hytteplaner. Folk med oppspart kapital. Det er vel Bodø kommune som eier grunnen, men jeg tror nok nevnte kommune er glad for å få et pent hus på dette neset.

På Frostmo var det tre gårder før i tiden. Det var Øvergården, Mellomgården og Nerigården. Nede ved vannet lå da skolehuset nede på et idyllisk nes, eller en odde. I Øver-gården bodde Oline og Karolius, sammen med Olines to sønner, Olaf og Lyder Larsen. Olaf og Lyder hørte til Olines andre ekteskap, og hette derfor Larsen. Olines andre mann hette Lars Larsen,

Han flyttet fra Nordvik til Frostmo da han giftet seg med Oline. Petter Hansen Sandmo var Olines første mann. Han var bror til Laurits og Hartvik Sandmo. Oline var fra Isvik, men født i Falkflaug, sies det.

Oline og Karolius Pedersen som var de siste som bodde i Øvergården, hadde tre døtre sammen, nemlig Dagny, Emma og Pauline. Karolius reiste endel rundt i nærdistriktet som predikant. Ellers var levebrødet for dem som ellers på fjellgårdene det de kunne avle på det lille gårdsbruket.

For Olaf og Lyder var det lofotfisket som ga de små kontanter som måtte til for å eksistere. Karolius var nok også på lofotfiske om vintrene, men det var da før den tid jeg kan huske. Olaf og Lyder var ivrige rypejegere og drev mye med jakt om høsten og vintrene før de reiste til Lofoten.

Jeg har lyst å fortelle en morsom historie fra Frostmo, og den tiden vi for og rekte mellom gårdene. Olaf Frostmo var sammen med oss, og da vi passerte Øvergården bad han oss inn for å få oss litt mat. Det var min bror Lars og jeg som var sammen med Olaf. Da vi var kommet inn skar Olaf opp en haug med brødskiver, og ba oss til bords på følgende måte: "Ja nå må dokk pinadø et". Dette var jo en litt brutalt værsågod, men ikke helt uvanlig ordbruk i den tiden mellom kamerater og jaktkompiser. Det var iallefall godt å få mat.

Olaf Larsen bodde på Frostmo til han giftet seg med Lotte fra Seines. Han flyttet til Seines hvor han nå bor. Olaf er nå en gammel mann, men har god helse.

Ennå en morsom historie som gikk på "folkemunne", og som vel derfor må tas med en "klype salt": Da Karolius var på lofotfiske, skrev han brev til Oline. Trollpøykan stod bak ham og lurte seg til å lese det han skrev. De fant da ut at han uttrykte seg i følgende ord i brevet: "Di luner på mei når jeg skriner til dei, Olina nei". Dette er som sagt sikkert en spøk, og en hvit løgn.

En historie forteller om et troll som hadde vist seg i Valnesvatnet. "Valnesvasstrollet" ble observert fra Frostmo, og så ut som en hvelvet båt, og ble sett av flere personer. Hvis det hadde blitt forsket på dette, hadde det nok funnes naturlig forklaring på hva det kunne være. Det letteste var vel å mene at det var noe unaturlig og spøkelsesaktig. Dermed var en jo ferdig med saken. Så får en jo bare vente i spenning på at Valnesvasstrollet skal vise seg igjen.

Ørretfiske var også en fast geskjeft i Valnesvatnet. Olaf og Lyder drev mye med garnfiske etter ørret. Nå er ørretfiske i Valnesvatnet kortbetinget for dem som ikke har fiskerett der. Bodø kommune har fiskerett over en stor del av vatnet.

De selger kort til dem som ikke har grunneiers rett til å fiske ørret i vatnet. Frostmoengan heter landskapet mellom Sørvik og Frostmo. Her renner det ut en liten bekk, eller elv hvor ørret går opp og gyter. Ved dette utløpet er det derfor ikke lov å fiske.

MettigårdenI Mettigården på Frostmo bodde Aminda og Johan Heitmann. Johans far, Peder Jensen, bodde en tid sammen med Aminda og Johan. Peder Jensen kom fra Evjen i Beiarn. Han var gift med

Kristine Arentsdatter fra Kjøpstad i Gildeskål. Hun døde i 1933. Johan og Aminda hadde en datter, Olaug, hun ble gift med Lyder Larsen. Olaug og Lyder flyttet til Gjælen ved Valnes, og bygde seg hus der.


Nordvika 

Nordvika i gamle dager

 

Når Valnesvatnet var frosset og trygt å ferdes på, gikk man som regel over fra Frostmo til Nordvik, over Vintervika, og over Halsan. Man forkortet dermed den lange veien rundt Klubben. Vel nok ble det litt bakker opp fa Frostmo til høyden over Vintervika, men var det godt skiføre, ble bakkene erstattet med et godt unnarenn ned til Vintervika, og likeså over Halsan og ned til Vasshauet.

Men vi må vel svinge litt til venstre, og stikke inn til Nordvika og hilse på dem som bodde der i de siste årene. Det var han Hans Olsen og kona Josefine, og deres tre barn. Hans, Ida og Ester. Hans Olsen var sønn til Ole Eliassen i Sørvik, og således bror til Albert Olsen i Sørvika. Datteren Ida fikk en forholdsvis kort levetid. Hun ble rammet av poliomyelitt i ung alder, og ble sterkt invalidisert. Hun ble sent til en heim i Tromsø og døde der noen år senere.

Hans Olsen flyttet fra Nordvik til Fjell sammen med sin sønn, som også hette Hans, og ble kalt Litj-Hans. Litj-Hans dro stadig til Nordvik og stelte på husene. Ja, han slo også gresset i Nordvik og fraktet det til Fjell. Han bygde seg hus på Fjell sammen med sin kone Elly. Han døde i 1978, og etter den tid ble det lite gjort i Nordvik. Så nå forfaller husene og stedet blir antakelig lagt i grus må man regne med. Gården ligger rett over riksveien, og er ikke synlig fra denne.

Hans Olsens yngste datter, Ester, ble gift med Henry Olsen fra Sørvik. Henry Olsen var halvbror til Hans Olsen fra Nordvik. Henry og Ester flyttet fra Nordvik til Seivåg og har navnet Sørvik. Henry er død nå, og kona Ester bor ved Saltstraumen.

Hans Olsens kone Josefine var fra Urskar. Hun var sykelig, og døde i 1933. Dermed ble den unge Ester den som måtte ta det kvinnelige ansvar. Dette ansvar måtte hun ha til hele familien flyttet til Fjell.

Nordvik var et stoppested for oss når vi kom fra Valnes fra fest. Det vil si når Valnesvatnet var frosset og farbart. Det kunne være mye skøy å være inne i Nordvik. Litj-Hans var en skøyer, og det ble alltid mye latter og leven. Hele kjøkkenet kunne være fullt av ungdommer. Ester måtte koke kaffe.

På bildet av Nordvik fra 1914, ser vi huset som står helt i bakgrunnen (bare litt av mønet er synlig bak hovedhuset). Dette huset ble flyttet fra Nordvik til Sandmo av Laurits Sandmo i 1916, og er etter det jeg forstår det som nå er hovedgården på Sandmo.


Tanker og minner.

Mange tanker og minner dukker fram i mitt sinn når jeg klarer å huske noe fra min ungdomstid før krigen. Vi var ikke redde for de lange avstander. Å springe fra Birkrli til Sørvik, Isvik, Frostmo, og Nordvik var for oss bare skøy. Ja selv en snartur til Falkflaug over fjellene var ikke noe å snakke om. En gang ba min far meg springe til Falkflaug for å låne en spesiell høvel. Javel, det var bare å legge i vei. Jeg fikk beskjed om å være snar, men hagla måtte jeg ha med meg i tilfelle jeg traff på ryper på turen. Jeg tok meg også tid til å stikke framom Gunnar Isvik for å få ham med meg.

Da vi kom til Falkflaug sterkt bevæpnet med hver vår hagle, spurte Kristian om vi var ryperøvere. Det var et vanlig spørsmål han brukte når noen kom fram til Falkflaug, og hadde våpen med seg. For oss som var ungdommer ble det reagert på dette med uttrykket ryperøvere, men det var jo et vanlig spørsmål, og vi viste jo at det bare var en spøk fra Kristians side. Vi ble også denne gang buden inn på kaffe og mat. Det ble pratet og spurt om alt mulig, og ryperøvere ble ikke mere nevnt. Men vi måtte bare komme oss hjem til Birkeli med høvelen som vi skulle låne.

Igjengrodde stier.

Igjengrodde stier, med tettvokste vier,

for å vandre her man seg kvier.

Men oppe på fjellet, og nede i vellet,

når solen er hellet, kan man vandre i selhet.

Men så er dagturen gjordt, og man kvikner nok fort,

Etter vandring i gjengrodde stier.

Frostmoen

Sist oppdatert onsdag 05. februar 2014 23:50  
Antall ganger lest: 27667