Ferdsel med og uten båt på Valnesvatnet.
I de "gode gamle dager" var Vasshauet senter for ferdsel både oppover og nedover Valnesvatnet. En stor flat steinhelle dannet kai for lossing og lasting i båtene som fartet både nedover og oppover vatnet. Hvis vatnet "lå i uføre" måtte folket fra Falkflaug, Hammerbakken, Urskar og Isvik gå landveien for å komme seg til Valnes og Tuv. Var Valnesvatnet frosset og farbart på isen, var forholdene selvsagt bedre. Men folkene fra disse stedene sørget selvsagt for å proviantere for vinteren mens vatnet var farbart med båt. Høstslakting og levering av det kjøtt som skulle selges, måtte da likeledes være gjort før det ble uføre på vatnet.
Isfrysingen kunne ta både lang og tålmodkrevende tid. Valnesvatnet er uhorvelig dypt på enkelte steder, og det kan være vanskelige vindhull som kan være vanskelige og farlige. Et gammelt merke er at dette vatnet fryser ikke før andersmesse på enkelte steder. Men hvor om alt ting er, så ble det båret mange tunge bører på ryggen rundt til alle fjellgårder.
Den lille bekk.
Dypt under meterdyp snø og is,
renner den lille bekk.
Den venter og lengter som vi
at sne og is skal tine vekk.
Så bekken kan vokse seg stor og sterk,
bruse og brumme og styrte avsted,
få vise sin kraft, og la ører få høre
at nå er den fri og kan noen ting gjøre.
Fri fra jerngrep, fra kulde og tvang.
Fri til å synge sin egen sang.
Få vise til alle, til deg og til meg,
at kun frihet fra tvang er den rette veg.
At kulde og is og sne,kan tvinge hver mann i kne.