Birkelisidene

...Birkelis gode sider

  • Forstørr
  • Standard skriftstørrelse
  • Forminsk
Hjem Birkelistoff Morten Birkeli Valnesvatnet rundt - Sørvika

Valnesvatnet rundt - Sørvika

E-post Skriv ut PDF
Artikkelindeks
Valnesvatnet rundt
Ørnlia
Rotnes
Falkflaugvika
Hammerbakken
Falkflaug
Sagn og historier.
Til Birkeli og tragedien
Ferdsel på Valnesvatnet.
Dumdristighet og ulykker.
Jakt og fangst
Urskar
Isvika
Våren i Veikåsen
Sørvika
Karl Gustav Freding
Ole Eliassen
En redningsdåd
Frostmoen
Nordvika
Tanker og minner.
Alle sider

Sørvika.

Men nå tror jeg vi drar til Sørvik. Er Valnesvatnet åpent, er det greit å hoppe i båten ved Isvika og ro til Sørvik. Men det er ikke alltid så enkelt. Er Valnesvatnet nyfrosset, og ikke farbart på isen, må man gå over fjellet, (Tverrberget). Vi kommer da først til den øverste gården i Sørvik. Her bodde han Albert Olsen, sønn til Ole Eliassen, som også bodde i Sørvik.

Albert var gift med Kristianna Mattiassen fra Evjen i Beiarn. Kristianna og Albert hadde tre sønner, Einar, Hilmar og Artur. Einar døde samme året som han ble konfirmert. Jeg kan ikke huske Einar. Hilmar og Artur derimot, var jeg faktisk kamerater med. Vi hadde mange jaktminner sammen. Men også Hilmar og Artur døde i ung alder. Hilmar og Artur bygde seg en liten hytte på Edits eiendom på Skolmoen. Her hadde de da sitt tilhold til de forlot dette jordiske liv. Albert var seig. Han hadde en "helse av stål". Alt som gikk med til livets opphold ble båret i bæremeis på ryggen av ham, og senere også av Hilmar og Artur. Det er umulig å ha noen mening om hvor mange kilo han har båret på ryggen gjennom sitt lange liv. Han hadde ingen hest..

Huset hans i Sørvik stod i en sterkt skrånende bakke kloss ved veien som fortsetter til Sandmo. Høye murer bevirket at husene ble høye på nersia, med høye inngangstrapper. Så langt oppe i Sørvik blir dette lille dalføret meget smalt og trangt. Huset til Albert, ble oppsatt omkring året 19O2 eller O3 av Albert selv. På nersiden av husene og veien er det bratt skrånende ned mot elva som renner gjennom ur og forbi store steiner. Disse bratte bakkene er godt gjødslet så det ble høstet mye gress der.

Men arealene med gressmark var for små, og Albert måtte derfor ty til utslåtter hos naboer som gav ham lov til å høste gress der, da f.eks. i Birkelimarka. Han hadde blant annet ei høyløe ved Tjønnan i Birkeli. Denne utløa var etter hans far, Ole Eliassen. Haugen som denne utløa stod på går derfor under navnet Olasjytthåjen. Nå fins det knapt tumter igjen etter denne løa.

En kan godt tenke seg for et slit det måtte være å sanke gress fra disse områder. Alt måtte jo bæres på ryggen, eller nakken. Albert hadde utrolig stor buskap. To-tre kuer, og mye geiter og sauer. Men hvor hadde han fjøs og høyløer?. Jo, nedenfor vegen stod stod fjøs og løer i en lang rekke. Takene på disse løene og fjøsene var ikke høyere på øversiden enn veien, og med høye grunnmurer på nersiden.

Albert var glad i musikk. En gang jeg var på veg til Valnes for å spille trekkspill til dans, stod Albert og guttene og arbeidet med høyonna. Albert stoppet meg og bad meg spille litt for dem. Jeg måtte pakke ut trekkspillet og spille noen stubber til ham. Han frydet seg, og sa det var mirakels hvor høyt jeg var kommet meg. Guttene bare smilte og blunket til meg.

Det fortelles mange historier om Albert og hans utbrudd når det var noe han var begeistret for, eller misfornøyd med. Når Hilmar og Artur sendte heim fersk fisk, med lever og rogn fra Lofoten om vintrene, var det fest hos Albert. Når han da hadde fått hjem denne sendingen, enten fra Nygårdsjøen eller fra Valnes, kan du være sikker på at han la i seg av godene. Han uttrykte seg på følgende måte etter et sånt måltid. "E åt, og e åt,til e va så mett at e holdt på å sprekk sunn. Om morran va e som en nysmort seperator".

Ellers var Albert en flink fellmaker. Kunsten med å berede saueskinn lærte han visstnok hos min far, Lars Birkeli, og min onkel Sakarias Birkeli, som begge var fellmakere. Han lånte også maleformene når saueskinnsfellene skulle dekoreres og pyntes.

I gammel tid er det meg fortalt at Albert fikk hugge ved for salg i skogen til Birkeli, som lå i grense med Bodin. Navnene på disse stedene bærer også preg av dette: Foreksempel Albertteigen, m.m. Han måtte da antakelig fløte veden i grenseelva som renner ned fra Snaubakktjønna, gjennom Allmennigsvannet, og til Tjernene, og videre til Valnesvatnet. Dette beviser bare for et slit det var for eksistensen på disse fjellgårdene.

Huset til Albert var "fortøyd" med svær kjetting som var boltet i fjell på oversiden av huset. Når det var storm kunne vindrossene være ganske kraftige oppe i den trange dalen. Albert hadde også bygd et lite eldhus nær ved våningshuset.

Dette eldhuset bruktes da til sommerhus. Senere i tiden bygde også Hilmar og Artur en liten sommerbu. Her bodde de da når de senere tok seg en tur til Sørvika og hjemplassen. Nå er alle disse husene revet og borte, da unntatt dette siste sommerhuset.

Artur, som levde lengst, testamenterte hele eiendommen til redningsselskapet før han døde. Nå er eiendommen overtatt av en privatperson. Leif Pettersen fra Nygårdsjøen, har kjøpt eiendommen av redningsselskapet. Leif Pettersen er en etterkommer av Karl Freding slekten. Han blir dermed tilknyttet Sørvik hvor hans aner har bodd, selv om det bare er med hytte og sommersted.

Men det var mere om Albert.

Folkene fra Åg i Beiarn passerte ofte Birkeli når de var på visitt i Sørvik. Kristianna, Alberts kone, hadde en søster på Åg, hun hette Hanna, og var ofte til Sørvik for å se til sin søster. Kristian Åg som bodde på Valnes, var bror av Kristianna og Hanna. Han passerte også Birkeli når han besøkte sine søstre i Sørvik og Åg.

Nede i elva som renner ned gjennom ura i Sørvik, kan det være fin ørret. Særlig om høsten når det var oppgang av gytefisk fra Valnesvatnet. Om høstene når det var flom i elva, har jeg opplevd å fisket nygått fin ørret fra Valnesvatnet i elva helt oppe på Birkeli. I nyere tid er dette noe som ikke forekommer, og det av grunner jeg helst ikke ikke vil nevne her.

Hilmar og Artur var ofte på rypejakt i Skålfjellet. Der møttes vi da ofte og diskuterte forholdene for rype og jakt. Det var da helst senhøstes og vinter når det forekom snøflekker som lå igjen etter mildvær og snøsmelting. Det kunne og skje vinters tid når fjellrypa trakk opp til avføket berg og lyngrabber. Hilmar og Artur gikk også på jakt i Gjetarfjellet og Pallrakken. Alltid når vi møttes på disse kanter, kunne det bli en prat, og en livlig debatt om forholdene for jakt, og hvorhen det var sjanser for å finne ryper.

Det store rypeåret i 1929, var Hilmar og Artur også ivrige deltakere av rypejakt i Pallrakken. Kveldene gikk med til "lapping" og reparasjon av kommagene som var datidens fottøy. Ellers var det å lade en masse patroner til hagla og neste dags jakt. En kjøpte aldri ferdigladede patroner. Det ble altfor dyrt. Et hjemmeladet skudd kostet i den tiden ca. 7-8 øre. For en rype fikk man 5O-6O øre, så det måtte helst ikke bli så mange bomskudd.

Selv Albert måtte til Pallrakken for å få se litt av eventyret og massen av ryper. Hva han hadde til gevær husker jeg ikke. Men i den tiden og dette året spesielt var det mange som fant fram geværer av ymse årsklasser. Jeg sa masser av ryper. Ja, det kunne være flokker med hundre, ja tusenvis av hvite fugler. For dem som er kjent i Pallrakken, vil jeg fortelle om en opplevelse en spesiell gang. En opplevelse jeg aldri glemmer. Min bror Lars og jeg kom fra Sørpallrakken, hvor vi hadde jaktet på en liten flokk med gørrspake fjellryper. Da vi under Sørtinden, og hadde utsikt over dalen, mellom Sørtind og Hesthågan, var hele dalen helt opp til toppen, kvit av ryper. Tusenvis av ryper.

Oppe på toppen av fjellet fikk vi se hodet av en mann som forsøkte å komme seg på skuddhold av flokken. Han kom seg på skuddhold, det ble en smell, og fire ryper lå på bakken. Det var Lyder Larsen som fikk avfyre dette skuddet. Da han hadde pakket rypene i sekken, tente han seg en røyk. Jeg glemmer ikke den gode aromaen som trakk ned vinddraget ned til oss der vi stod lenger nede i fjellet.

Men nå var eventyret gjort. Rypene trakk bort fra Pallrakken og innover fjellene mot svenskegrensen. Det ble snø og vinter. Vi satt igjen med minnene, minner som vi godt kan kalle et eventyr.

Videre nedover Sørvika.

Sørvik var i likhet med de andre fjellgårder bebodd av samer. Etter hva jeg forstår var Karl Freding den første fast boende i Sørvik. Karl Freding var fra Uppsala i Sverige. Han ble gift i 1872 med Birgitte Kristine Eliasdatter fra Ramsjell i Beiarn. Birgitte og Karl Freding hadde elleve barn. Gustav Freding var nr,6 av barneflokken. Gustav overtok gården etter faren. Det var Gustav som bodde i hjemmehusene med sin familie. Det var to leiligheter i dette huset, en i hver ende. Gustav med sin familie bodde i nordenden. I den andre leiligheten, i sørenden bodde Gustavs to søstre, Bernhardine og Sofie Freding. Begge disse søstre var ugifte.

Bernhardine hadde en datter, Birgit, hun ble gift med en Jøstøl. De flyttet sørover, og Bernhardine og Sofie flyttet sammen med dem. Borghild Freding var yngste datter til Karl Freding, hun ble gift med en Julius Aas fra Raftsund. De bodde stundevis i Sørvik, inntil de også flyttet sørover.

Det verserer mange gamle historier om Karl Freding, og den tid han levde og bodde i Sørvika. Jeg har ingen personlig minne om Karl Freding, så det jeg forteller er sånt som er meg fortalt, og blir da mest som sagn å regne: Karl Freding kom til Sandmo-Hans, og samtalen med Hans ble som følger: "Godag Hans". "Godag, godagen Karel". "Jeg kommer for å høre om jeg kan få slaie i Stangseta". Herpå svarte da Hans Sandmo: "Nei, det får du så fanten ikke". Karl Freding bukket og sa: "Farvel, farvellen Hans". "Farvell farvellen Karel", svarte så Hans Sandmo. Så var den samtalen avgjort.



Sist oppdatert onsdag 05. februar 2014 23:50  
Antall ganger lest: 44135