Birkelisidene

...Birkelis gode sider

  • Forstørr
  • Standard skriftstørrelse
  • Forminsk
Hjem Birkelistoff Morten Birkeli Valnesvatnet rundt - Våren i Veikåsen

Valnesvatnet rundt - Våren i Veikåsen

E-post Skriv ut PDF
Artikkelindeks
Valnesvatnet rundt
Ørnlia
Rotnes
Falkflaugvika
Hammerbakken
Falkflaug
Sagn og historier.
Til Birkeli og tragedien
Ferdsel på Valnesvatnet.
Dumdristighet og ulykker.
Jakt og fangst
Urskar
Isvika
Våren i Veikåsen
Sørvika
Karl Gustav Freding
Ole Eliassen
En redningsdåd
Frostmoen
Nordvika
Tanker og minner.
Alle sider

Våren på Veikåsen

Veikåskåken

Jeg må fortelle litt om hvordan det var å oppleve våren inne på Veikåsen. Vi levde jo i villmarken da vi var der inne og kappet opp denne veden. Ja, nå fikk vi virkelig opp leve våren sammen med alle fuglene som bygde reder i trærne og i marken. Det var et yrende liv. Gråtrost i tusenvis, travle fugler skrattet og fløy i alle retninger. Rugdetrekk og mange andre lyder. Alt dette med rammen av stillhet og en behagelig ro.

Så plutselig en dag ble roen brutt med en sverm med kråker. De kom i store flokker og tok for seg av trosteredene. Det var et sørgelig syn som møtte oss etterpå. I alle reirene var innredningen sparket ut, og hang som filler ut av reirene, og selvfølgelig var alle eggene oppspist. Det ble en sørgelig stillhet over skogen. De få trosteskratt som hørtes var preget av sorg og oppgitthet.

Reiret.

Eg sit å høyrer på fuglesongen.

Masser av struper som syng i samen.

Høyr kor det kvitrar i alle slags tonar.

Noen i moll, men noen fra andre soner.

Dei syng, er også ilsk, forsvarer sitt revir.

Isvik-Hans.

Hans Larsen var sønn til Lars Eliassen og kona Hanna. Det var Lars Eliassen som bygde husene i Isvika. Husene som ble det framtidige hjem til Hans Larsen Isvik. Hans var søskenbarn til min mor Inga. Dette slektsforholdet mellom Hans og min mor stammet fra Urskar. Olai Urskar var far til Hanna, og Hanna var mor til Hans Larsen Isvik. Hanna druknet i Litjvatnet tett nedfor husene i Isvik. Hun stod og skyllet klær, og hadde antakelig fått et illebefinnende slik at hun falt hode stups ut i vannet.

Hans Larsen Isvik var gift med Klara Freding, datter til Karl Freding fra Sørvik. Hun ble således søskenbarn til min far. Det var med andre ord et stekt slektskap mellom isvikfolket og Birkeli. Dette kom av at Birgitte Freding var søster til min fars mor, Johanna Jonsen fra Birkeli.

Hans Larsen var en traust fjellbonde. Han var en flink rypejeger. Det fortelles at han alltid hadde hagla med seg i skogen om vintrene når han kjørte ved. Han "la an" på hesteryggen når han skulle skyte rypa. Han var en flink tømmermann, og var på Birkeli og tømret huset til min far sammen med Peder Falkflaug i 1929. Dessverre hadde han et handikap etter et vådeskudd i hånden.

Vådeskuddet skjedde da han var på jakt sammen med sin eldste sønn. I den tiden bruktes munnladningsgevær. Utrolig nok brukte han geværkolben for å prøve isen på en bekk han skulle gå over. Enda mere utrolig var det at han holdt hånden over børseløpet, og hagl-ladningen gikk tvers gjennom hånden. Dermed ble hånden vansiret og handikappet for ham når han skulle gjøre tømmerarbeide og snekre. Allikevel prøvde han seg som møbelsnekker, og laget et par gyngestoler av bjørk fra Isvik-skogen.

Men Isvik Hans hadde ikke lyst til å oppgi sin fingernem het. Blant annet var han flink med vekkerklokker. Folk kom til Isvik med vekkerklokker som var ramlet i tusen biter. Ingen måtte forstyrre ham når han satt ved stuebordet med alle klokkedelene rundt om kring hele det store bordet. Prøvde man å hjelpe til, ble han lyn forbannet. "La auan gå, og fingran stå", utbrøt han da. Var man da ikke borte med fingrene, fikk man seg gjerne en vennlig smekk over hånden.

Isvikhans var på " god fot" med han Kristian i Falkflaug. Hos ham fikk han vite litt av kunsten med å fange rødrev med gift, en hemmelighet som Kristian ellers ikke ga fra seg. Isvikhans forsøkte da også denne form for jakt og fangst. Noe stort utbytte ble det nok ikke, men noen rever fanget han da.

Året 1929 da Pallrakken var full av ryper, greide ikke Isvik-Hans å sitte hjemme og høre på alle smellene fra fjellet. Han ville også være med på moroa. Kroppen og føttene var ikke lenger noe tess, men han var da så pass at han kom seg opp i Trappen (en første etappe til Pallrakken). Her fant han seg en egnet plass, og satte seg ned og ventet at rypene skulle komme og sette seg på skuddhold. Det fortelles at han hadde like mange ryper som dem som sprang rundt hele fjellet og jaget på rype flokkene.

Dette høres kanskje utrolig, men har nok en snev av sannhet i seg. Rypene lette ofte etter et rolig sted å sette seg. Flokkene var jo jaget over hele fjellet. Så de da en mulighet for å få sitte noen minutter i fred, så satte de seg der, og der var da han Isvik-Hans. Det vil si dette gjaldt enkelte slengryper. De store flokkene bare fløy og fløy, og fant ikke noen plass for å sette seg ned.

Isvik gård ble fraflyttet året 1952, og solgt til John Berg fra Bodø, ca. 53, 54. Som før fortalt ble huset i Isvik bygd av far til Hans Larsen, Lars Eliassen. Huset ble restaurert og påbygd av Hans Larsen i 1945. Hans Larsen kom i sin tid, egentlig fra Hongdal.

Her skulle det vært bilder fra Isvika



Sist oppdatert onsdag 05. februar 2014 23:50  
Antall ganger lest: 26635