En redningsdåd som bør nevnes her.
Redningsdåder blir det sjelden skrevet noe om. En slik bragd vil jeg gjerne berette om her. Etter endt lofotfiske før i tiden pleide man å samle seg om billig skyss hjem fra Lofoten. Man leide da som regel en fraktskute til hjemreisen.
Det var ikke til å unngå at disse fraktskutene ble overbelastet med folk og småbåter.
Fra Lofoten vinteren/våren 1936. Vi skulle reise hjem med ei stor frakteskute, men vi skulle reise billig. Været var fint og rolig da vi startet turen fra Sørvågen i Lofoten om nattmorgenen. Da vi var kommet nesten over selve Vestfjorden, blåste det opp en frisk sydvestkuling.
Da vi var kommet inn på Landegodefjorden frisket vinden enda mere på. Skuta vi fulgte var overbelastet med mennesker. På dekket var det også et par treroringer. I tillegg var en treroringsbåt tatt på slep. I denne båten satt det to mann.
Det ble etterhvert ganske store bølger, og høy sjø. Båten som hang på slep, kantret og de to mennene klarte å komme seg opp på hvelvet. Heldigvis sletna "sleperen" så båten med de to menn på hvelvet ble liggende ganske rolig.
Men de ulykkelige menn på hvelvet måtte jo reddes. Farvannet i leia som vi gikk, var urent så det måtte manøvreres varsomt for at ikke den nedlastede frakte skuta skulle havne på skjærene rundt omkring. Nå var det heltedåden startet. Den lille skipsbåten som stod på dekket, ble satt på sjøen. Hvem ville gå i den lille skipsbåten for å la seg fire ned til hvelvet for å redde de to som satt der våt og forfrosset. Lind Olsen fra Sørvik hoppet resolutt ned i den lille båten. Med et langt sterkt tau, ble den lille skipsbåten firet bakover til de to på hvelvet, og de ble reddet ombord i frakteskuta.
Dette ble sett på, og var en dåd av Lind Olsen. Med sitt mot, og sin uforbeholdne besluttsomhet reddet han de to som satt på båthvelvet. Om Lind hadde fått noen medalje for sitt mot, ville den iallefall vært fullt berettiget. Mange av dem som sto på dekket av fraktskuta, tenkte nok at dette var det andre som måtte ta seg av. Hvem?
