Birkelisidene

...Birkelis gode sider

  • Forstørr
  • Standard skriftstørrelse
  • Forminsk
Hjem Birkelistoff Morten Birkeli Inga og Lars Birkelid

Inga og Lars Birkelid

E-post Skriv ut PDF
Artikkelindeks
Inga og Lars Birkelid
Alice Dortea
Oppattgift
Rypejegeren
Dagny
Politikk
Storguttene
Fellmakerarbeide
Skogdrift
Sjøfiske
Skriverier
Kremting
Husflytting
Tilbake i tiden.
Intet til spille
Fjellørret
Viltvern
Dårlig høytørk
I hardt vær
Skinnhandler
Ligningsmann
Mors plikter
Ullgarn
Høytåging
Bører på ski
Geitostkoking
Bark og never
Bordkledning
Hjem fra Lofoten
Ertenvågen
Solen kommer
Vannbæring
Naturresurser
Sluttord
Alle sider

Lars leser Nordlandsposten 1959Inga hilser velkommenMorten Birkeli etterlot seg et dokument, bortgjemt og som fort kunne blitt glemt for alltid, men heldigvis, nå kan alle som besøker Birkelisidene få gleden av å lese om hvordan hans foreldre, Inga og Lars, hadde det på Birkeli, slik han husket det i 1989.

Teksten her er mest mulig slik han skrev det, med de originale uttykk og vendinger. Dokumentet var imidlertid skrevet direkte ned, tilsynelatende uten å ha gjennomgått noen for for revisjon, så litt retting av feilstavinger og opplagt utilsiktet dårlig setningsoppbygging har vært nødvendig. Jeg har også tillatt meg å føye til flere overskrifter, slik at det skal være letter å finne frem til de forskjellige emnene han forteller om, her på Birkelisidene. Ellers er det mange ord og uttrykk som er spesielt for Birkeli og Beiarn, men som jeg håper meningen med kommer frem av innholdet.

Inge Birkeli

 

Her er Mortens historie:

Bodø 2.feb. 1989.

Forord

Høsten 1988 var jeg i Oslo og hjalp Inge med endel arbeide med huset hans på Oppsal i Oslo. En av helgene var jeg på Kløfta og besøkte min datter Sissi. Vi satt og diskuterte skrivingen min. Jeg nevnte noe om at jeg hadde lyst å skrive, men hva eller hvilke tema skulle jeg ta nå. Da var det Sissi som nevnte at jeg kunne vel skrive om bestefar, min far. Sissi var også interessert i skrivingen min. Hun satte meg dermed på en tanke som jeg ikke hadde tenkt på før. Jeg var fyr og flamme og bestemte meg for å begynne å skrive om min far. Hans liv og strev for levebrødet. Men mor da, jeg måtte ta henne med i skrivingen min. Dermed blir overskriften:

Min far og mor

Inga, Morten, Ågot og Lars

På folkemunne gikk han for navnet Kroklilars, og han hette jo Lars, eller mer nøyaktig, Lars Johan Larsen. Han ble født den 11. mai 1879 på fjellgården Birkelid i Beiarn, hvor han også vokste opp. Hans far var fra Hammernes i Beiarn, og het Lars Johnsen. Moren hette Johanna. Hun var fra Ramsjel i Beiarn. Fars barndom og ungdom kjenner jeg i grunnen lite til, annet enn det han selv fortalte om når han var i fortellerlune. Min far og broren Sakarias delte eiendommen Birkelid mellom seg. Eiendommen til far fikk navnet Krokli, og eiendommen til Sakarias fikk navnet Gamslettli.


Alice Dortea

Alice DorteaI 1904 giftet Lars seg med Alice Dortea fra Soløy i Beiarn. De fikk tre barn sammen. Lars Kristian, Peder Johan, og Alice Lilly. Det ble fortalt at far Lars hadde bare to-tre kroner i kontanter da han startet sin virksomhet. Da Alice ble født i oktober 1910 døde moren umiddelbart etter fødselen. Far Lars ble nå alene med de tre små barna. Den nyfødte Alice ble adoptert av Maria, en søster av Lars. Maria tok Alice med seg til sitt hjem i Rønvik, og her vokste Alice opp.

Far Lars, var etter det jeg har hørt, fullstendig slått til jorden da hans unge kone døde så brått. Han fortalte selv engang at om vinteren da han var på Lofotfiske, og var meget nedslått av sorgen, var det en av mannskapet på båten som tok ham fatt og mente han måtte nå se til å våkne av dvalen. Mannen mente Lars måtte se lysere på livet han hadde foran seg. Han hadde jo tross alt to sønner å ta seg av.

Fars sorgtunghet var et bevis på hvor høyt han elsket denne kvinnen som hadde vært hans hustru så kort tid. Det fantes også andre bevis på det. Da han hadde murt gråsteinsmuren til fjøset hadde han skrevet med fingeren i den våte sementen i fjøsvinduet “Alice og Lars”

Men etter denne oppstrammeren han fikk i Lofoten av denne kameraten, sa han selv at han liksom våknet av en dvaletilstand. Han tenkte over hva mannen sa til ham, og han tenkte på sine to sønner og på hjemmet han hadde strevet og bygd opp på Birkelid. Disse tankene satte opp hans humør, og gleden med livet ble liksom født på ny.

Da Alice Dortea døde, måtte far Lars prøve å få tak i en kvinne som bestyrerinne av hjemmet og barna. En pike fra Ertenvåg i Gildeskål sa seg villig til å komme opp til fjellgården for å ta seg av denne oppgaven. Hun hette Inga Pettersen.


Far ble oppattgift

I 1913 ble Inga og far Lars gift, og familien var atter etablert. Jeg kan anta at far Lars her hadde funnet en kvinne som fullt ut erstattet kona han hadde mistet. Det ble holdt stort gammeldags bryllup på Birkelid, med masse gjester fra alle garder rundt omkring. For oss barn ble det i ettertid fortalt mye fra dette bryllupet. Det var både høye og lave personer med på festen. Rangsforskjellen var meget viktig i den tiden. Far Lars likte også å fortelle om sine kontakter med dem som stod høyt i kurs.

I 1914 fikk Inga og far Lars en sønn. Det var meg, og jeg ble døpt Morten Ludvik. Nå hadde han da fått tre sønner, så mannfolk ble det da nok av. Men det måtte nok mere kvinnfolkhjelp til, og da måtte far ut på frieri etter tjenestejenter. Det ble da som regel en råd med en jente, og det var ikke få jenter som gjennom årenes løp var i tjeneste hos Kroklilars og Inga.

Om vintrene når far dro på lofotfisket, var det særlig behov for en dugandes jente til å hjelpe til med alt som skulle gjøres både inne og ute på gården. Det var i grunnen rart at en jente ville feste seg til tjeneste på en sånn karrig og ensom fjellgård. Forklaringen var vel at det ikke var noen andre jobber å få, og som regel var det jenter fra nabolaget som kjente til forholdene. Sunne, friske og sterke jenter.

Årene går. Far Lars og Inga strevde hardt for eksistensen, og i 1916 fikk de en datter, Eline Anna. Så var da første tilskuddet på kvinnesiden kommet. En i plassen til Alice som ble adoptert bort.


Rypejegeren

Lars Johan var nå 37 år. Han hadde alltid vært en ivrig rypejeger, men det ble nå lite tid til å drive jakt. Allikevel, en og annen jakttur måtte han ha. Han hadde før anskaffet seg et nytt, godt gevær. En remington hagle kai. 16 enkeltløp. Denne hagla anskaffet han seg ved å oppta et lån på kr.30 hos handelsmannen. Han fortalte meg at handelsmannen ga ham lånet på følgende betingelser: Han måtte arbeide i skogen i måneskinnet om kveldene, og gå på jakt om dagen. Betingelsene nå vel litt spøkefullt betont.

Det var ryper i massevis i fjellene og i skogen i den tiden, så far betalte tilbake de lånte pengene på kort tid. Han fortalte at han hadde ikke råd til å prøve det nye geværet ved å skyte på klamp eller skive. Han gikk opp i fjellet og skjøt på en rype på 50m hold. Den kvite rypa seg om på stedet, uten en blodflekk på fjærene. Det var et godt tegn på at geværet var godt, og dermed funnet i orden.


Dagny kommer til

Året 1918 fikk Inga og Lars atter en pike, Dagny Pauline. Nå var det blitt to piker i familien, så det ble vel en råd med kvinnfolkhjelp om noen år. For mor Inga ble det nå ennå mere å stelle med. Det måtte nok ennå leies hjelp på kvinnesiden.

Far Lars hadde i disse tider en gammel hest. Den var kvit og rødflekket, og gammel og utslitt. Noen tid før hadde far og hans eldste sønn, som nå var blitt 11 år, og gikk for navnet Litj-Lars, vært og hentet et rødbrunt hoppeføll som far hadde kjøpt. Dette føllet var nå voksent og arbeidetrent. Far bestemte seg for at han ville ha føll av denne hoppa. Etter som jeg har hørt var det en hingst på nabogården Frostmo, og der var han å fikk hoppa bedekt som det heter.

Etter den normale tiden kom da føllet. Dette føllet ble hele gårdens kjeledegge. Men føllet ble solgt, og jeg kan huske den dagen far og Litj-Lars reiste avgårde med føllet. Jeg stod bak låveveggen og gråt. Jeg var utrøstelig. Da far kom hjem, hadde han kjøpt et munnspill til meg. Han sa det var betaling for føllet.

Far kjøpte mange munnspill til oss både før og etter denne føllhandelen. Far var også flink til å spille på munnspill.


Politikk

Når det gjaldt politikk vil jeg tro at far var nokså konservativ. Det var vel bondepartiet og den ikkesosialistiske siden både han og mor holdt seg til. Merkelig nok. Hvorfor vet jeg ikke. På Birkelid var det Nordlandsposten som var den faste avis, mens det på nabogårdene var arbeideravisen Nordlands Framtid, i den tiden kalt Krakjen i daglig tale. Men far kom til å forandre mening og politisk retning senere, som vi vil komme til å forstå senere i beretningen. For mor var det den radikale formen i politikken hun ikke ville være med på Eller jeg kan godt si at hun fordømte den, og tålte ikke at det ble rakket rakket ned på rikfolk. Det var dem som kjøpte våre varer og tjenester. Dette var jo en felles argumentasjon for de fleste utkantstrøk i den tiden.

Far Lars var et arbeidsjern. Han var dristig og hard når det gjaldt arbeid og arbeidstiltak. Men også der var han konservativ,og holdt seg til de gamle arbeidsmetoder som kunne være svært slitsomme og arbeidskrevende. Men sånn og sånn skulle det være, og hadde det vært i alle tider og på alle fjellgårdene.


Storguttene

Både Litj-Lars og Peder var nå blitt store gutter, og en god hjelp på gården både for mor og far. Far visste også å holde dem i virksomhet når de ikke var på skolen. Om vinteren var det skogsarbeid og om sommeren onning og nybrottsarbeid. Far var ivrig med å bryte ny jord, og dette arbeidet var da det som sysselsatte både ungdommer og eldre om høsten helt til jorden ble frosset.

Om vinteren når far kjørte ved fra skogen hadde han alltid hagla med seg, eller han kunne se ryper i veien og fikk Litj-Lars til å komme springende med hagla og noen patroner. Det var ikke få ryper som ble felt på denne måten. Far likte dårlig å skyte bom, og å skadeskyte fugl. Børsa måtte drepe det som ble skutt på.

Året 1924 kom det atter en pike til verden hos Inga og Lars, Johanna Margrete. Nå var det fifty-fifty med mannfolk og kvinnfolk på gården. Så etter noen år skulle det være bra med arbeidshjelp både for mor og far. Nå var jo jeg blitt 10 år, så jeg burde vel kunnet huske mange ting fra den tiden, og om mor og far. Dessverre var det ikke i min tanke at jeg noen gang skulle komme til å skrive om dem.


Fellmakerarbeide

En viktig syssel som må nevnes var fars arbeide med å berede saueskinn både til skinnfeller og løse skinn. Det var en virksomhet som ble drevet både av far og onkel Sakarias. Virksomheten var tatt opp etter deres far Lars Johnsen. Jeg har skrevet om denne virksomheten i min beretning om “Marius” og skal ikke komme så mye inn på det her (når han kaller boka "Marius" mener han den som ble utgitt som "Minner fra Beiarn og Bodø", red. anm.). Det var et slitsomt arbeide, og far var ivrig med å berede saueskinn, og sitte å sy saueskinnsfeller. Noe lettere ble det da når vi gutter kunne hjelpe til med det tyngste arbeidet. Før det måtte nok mor hjelpe ham med det. For onkel Sakarias var’ det verre. Han hadde bare en sønn, men en masse jenter. Men også onkel var et utrolig arbeidsjern. Han greide å få utført alt arbeide på gården og hadde like stor buskap som far. Så der måtte nok kvinnene gjøre mye mannfolkarbeide.


Skogdrift

En annen viktig næringsvei på Birkelid, var skogsdrift. Men å drive skogsdrift for salg der oppe, var ingen luksuriøs geskjeft. Det, så vel som skinnberedningen ga ikke mye avkastning. Timefortjenesten ble ikke mange ører i forhold til det tunge arbeidet. Far tenkte neppe på lønnsomheten og timefortjenesten for det han gjorde. Han visste bare at det måtte gjøres for i det hele tatt å eksistere. Men han gikk på med friskt mot og godt humør.

Vel var det trange kår, og vanskelig for enhver å forsørge store familier, men for folkene som bodde og levde på disse fjellgårdene ble det ekstra tungt på grunn av mye gåing og bæring på ryggene. Å kjøre med hest og kjerre eller slede, var ikke alltid og allesteds mulig. Fra jeg kan huske, og fra jeg begynte å være med, hentet vi en 100 kilos melsekk med robåt hos handelsmannen langt ute i fjorden. Melsekken ble delt i fire bører, og båret i bæremeis opp den stupbratte ha fra sjøen. Opp fra høyden kunne den da kjøres med hest og kjerre om da marka var bar.


Sjøfiske

Som før sagt, det var ikke enkelt og lett å leve og bo på disse fjellgårdene. Likevel vil jeg si at folkene på fjellgårdene klarte seg like bra som folket som bodde nede ved sjøen. Folket der nede hadde sjøen og det de kunne få ut av den. De hadde sine små jorder de dyrket likt med fjellfolket, men når onnearbeidet var gjort var det sjøen. Hvis sjøen var fisketom, gikk de der med hendene i lomma og ventet. Jeg vet at det hendte at de ikke hadde fisk i huset, og bare satte sin lit til det sjøen ville gi. Oppe på fjellgårdene hadde man sørget for å ha fisk av flere sorter hele året. Vel og merke var det salt fisk, og ikke alltid like nysaltet. Fisk som ikke folket ved sjøen ville spise. Far sørget alltid for at det var fisk nok i kjelleren. Det var tønner med uer, torsk og sel, og kanskje blåkveite. Det var fisk som var byttet mot favnved, eller fisk tatt med fra Lofoten om våren når man kom hjem. Det var vanlig å bytte med en favn ved mot en tønne fisk i den tiden.

I tiden før det ble bestemt at fiskerne skulle selv sløye fisken de fisket, drev far som sløyer med jekten Brødrene som lå i Lofoten og kjøpte fisk. Brødrene tilhørte dynastiet Nilsen Nygård. De vintrene han var der ombord som sløyer, tjente han ganske bra. Sløyerne fikk betalt pr. stk. fisk de sløyde. Men de måtte da også stå på for at det skulle bli god fortjeneste. Så sløyingen var et slit, og far kom ofte hjem om våren med verkende rygg og armer. Han kunne nok trengt en uke eller to til å hvilt seg. Men nei, det ble det nok ikke tid til. Det lakket mot vår, og som regel var det lite høy igjen på låven.

Å ja. Det var nok å jobbe og sysle med. Bunød om våren var det ofte vanskelig å komme utenom. Det kunne bero på flere årsaker. En sein og treg snøsmelting, og dermed lenge før det ble mat til dyrene ute i marken, eller at det var for mange dyr innsatt i forhold til formengden var en vanlig årsak.

Jeg sa at far tjente bra som sløyer i Lofoten, men kom han da hjem og kanskje måtte kjøpe høy og kraftfor til dyrene, ble det god avsetning på pengene.


Skriverier

Far drev også med litt skriving. Han skrev leserbrev til Nordlandsposten og senere også til Nordlands Framtid. Han var flink å stile sine brev, og de ble godt mottatt hos avisene. Far var munter og spøkefull, og kunne spøke og snakke med alle mennesker. Han var glad i å prate med folk. Men han kunne også være hard når han mente å ha rett. Han kunne rett og slett være forbannet.

I det hele og store var han en respektert og god mann. Han fulgte godt med i alt som foregikk. Før man fikk radio var det jo bare det avisene formidlet om verdensnyheter. Avisen leste han fra perm til perm.

Far kunne sitte å tenke, og da fikk han et fjernt blikk. Han kunne foreksempel sitte med en tannpirker og rense tennene, og se litt fjern ut. Da tenkte han. Tennene ja, dem tok han nøye vare på. Han brukte ingen tannbørste og krem, men han spiste hardt brød. Var brødet klebrig og ferskt, la han skivene på komfyren og skjerpet dem godt. Det knaste bår han tygget dem. Tennene hans var helt gode til han var en gammel mann.


Kremting

En vane far hadde, og som ofte ble holdt løyer med. Han kremtet på en spesiell måte. "Pruem" kremtet han. Vi gutter hjemme og guttene i nabolaget var svær til å herme etter sånne særpreg hos våre foresatte. Far tok det aldri ille opp om han hørte vi hermet etter ham. Jeg husker en gang far og jeg var på tur hjem nordfra. Da vi passerte Sørvik stod det en flokk gutter ute og pratet. Vi stoppet, og far skøyet og pratet med guttene. Da vi begynte å gå igjen var det en av guttene som gjorde et svakt “pruem”. Far snudde seg og kremtet kraftig. Sånn må du kremte, sa han spøkefullt. Gutten rødmet, og stod bare og så ned. Sånn var far.


Husflytting

Men far var ikke tilfreds med huset vi bodde i, og han bestemte seg for å bygge det større. Men ikke bare det, huset skulle flyttes lengre mot vest. Grunnen til dette var at der huset stod da, ble det begravd av snø når det var austavind og mye snø om vintrene. Ja,dette ble litt av en jobb. Hvor skulle pengene komme fra?. Dette var samme sommeren jeg skulle konfirmeres, også det kostet penger.

Når jeg nå tenker tilbake på denne byggeperioden, må jeg bare innrømme at far var modig og sterk. Nå var han jo godt rustet med et fysisk sterkt mannskap. Likevel var det et dristig tiltak sånn som tidene var den gang i trettiåra. Det var ingen på de andre fjellgårdene, tror jeg, som kunne tenke seg å starte et sånt økonomisk løft. Derfor ble det snakket mye i nabolaget om at han Krokli-Lars hadde penger på kistebunnen.

Dette var slett ikke tilfelle. Men far så seg ikke forbalt. To tømrere og en murer måtte han leie, og betale timepenger pluss kost og losji. Litj-Lars gikk også inn i byggearbeidet, mens resten av mannskapet måtte utføre alt annet arbeide på gården, transport m.m. Far Lars lånte ikke penger, men litt gjeld ble det nok hos handelsmannen for handling på krita. Et økonomisk løft nevnte jeg. Ja jeg mente det. Men det var faktisk ikke bare økonomi, men samarbeide og toleranse måtte til. Far klarte å mobilisere de beste egenskaper hos oss oss alle. Tenk om noen nå for tiden skulle måtte flytte på låven og bo. Sove, spise og lage mat til 12-13 mennesker, barn og voksne en hel sommer. Men fars plan måtte gjennomføres så det var ingen vei forbi. Her må vi ikke glemme innsatsen til mor, og tjenestepiken. Med litt hjelp fra småpikene gjorde de to kvinnene en kjempejobb.

Far Lars jobbet aldri på søndager og høytidsdager. Han ville heller ikke at noen av de andre i familien skulle gjøre noe på sånne dager. Søndagsmorgen brukte han å barbere seg. Var været godt ruslet han ofte litt omkring på gården og så på det som var gjort. Kanskje han la planer for morgendagen også.

Ja, hodet til far var sikkert alltid fullt av planer. Planer om hvordan alt skulle gjøres, og hvem som skulle gjøre det og det. Han hadde ingen tegninger eller beskrivelse av gjøremålene. Far førte dagbok over det som ble gjort hver dag, og om vær og vind den og den dagen, og om alt som hendte i nabolaget.

Far røkte pipe og Petterøes karva blad. Men under krigstiden,og tobakkmangelen røkte han tørkede blader av ymse slag. Smaken og aromaen av denne røykingen ga han tilslutt avsmak på hele røykinga. Han ble uvel av dette, og han slutta å røyke. Han følte seg som et nytt menneske etterpå, som han selv uttrykte det.


Mere tilbake i tiden.

Det er episoder og ting jeg etter hvert begynner å huske. Det kan være artige ting, og mindre artige ting. Far var som før sagt en skøyer. Han brukte å legge tobakkseskene under trappfoten i vedsjågen. Der var det som regel fuktighet i jordgulvet, og tobakken tørket ikke. Men det var også mus som vandret der, Vi unger hadde satt opp musefelle der for å fange disse musene. Da far skulle hente eska en gang i mørkra, klappet fella over fingrene hans.

Tjenestejenta som var på gården da, hadde veldig lett for å le. Far syntes det var artig når han fikk henne til å skratte seg helt bort. Han gikk inn med musefella fast over fingrene, og fortalte at han ble så redd at han utbrøt: ”Å disse helvetes rallkattan”. Han trodde altså at det var ei katt som hugg til fingrene hans. Denne skøyeraktige bemerkningen fikk latteren i gang hos Olga. Hun lo så tårene rant. Alle lo med, og vi unger var glad for at enden på musefelle historien endte så godt.

Når far hadde det travelt, eller var mye opptatt med noe han holdt på med, kunne han bli hissig. En gang han skulle ha tak i mor i en fart, og ikke hadde tid til å gå inn, stod han ute på trappen og ropte, først: Mor, intet svar, så ropte han Inga, ingen reaksjon. Tilslutt ropte han høyt: Folk. Altså: Mor-Inga-Folk. Dette utbruddet hadde vi unger mye moro med.


Intet til spille

Nøysomhet var en dyd hos far og mor. Intet måtte gå til spille. De var jo vant til å være nøysom,og utnytte alt likt alle på den tiden. Men rent og ubedervet måtte foreksempel matvarer være. Når far spiste grøt, kunne man tro at tallerkenen var slikket når han var ferdigspist. Han tok seg alltid tid til å skrape med skjeen så det ikke fantes en smule i gjen på tallerkenen. Det var som sakt som som den var slikket.

Når slakting foregikk om høsten, sto mor over slaktebenken og tok vare på alt brukbart på innmaten av slaktet. Der stod hun med blåfrosne fingre, og en kniv som hun forsiktig skrapet og skar all talgen av alle tarmene. Dette måtte gjøres forsiktig for ikke å sette hull på tarmene, og forurense talgen som skulle brukes til fett i matvarer. Den dårlige talgen bruktes til såpekoking. Alt var verdifullt.


Fjellørret

Det var mye fjellørret både i bekker og vann i den tiden. Jeg husker at vi var tidlig nede i elva for å prøve fiskelykken om våren. Far brukte å si at den laksen vi klarte å få så tidlig skulle han spise rå. Far sa laks om ørret. Det hendte at vi kom hjem med god fangst, og at det ble stekefisk. Da undret han seg over at vi fikk laks enda elva var kald og bare isvann. Han måtte gi opp trusselen om å spise rått alt vi greide å få. Han kunne være ganske forlegen over at han tok så feil.


Viltvern

Jeg har skrevet litt om far og rypejakt, og at han hadde vært en ivrig jeger, men han var også ivrig med å verne om naturen og viltet. Fredningsbestemmelsene måtte ikke brytes. Ingen måtte uroe ryper og andre fugler i rugetiden. Jeg husker at jeg var sammen med ham flere ganger i skog og fjell, og vi så rypa lå på reiret og ruga. Han snakket det alltid bort når jeg ville se nærmere på rypa. Oss unger advarte han alltid mot å gå for nært rypekullene når de var utklekket og var ute i lynget. Han sa at rypemora kunne bite oss i føttene. Vi gikk jo alltid barføtt om sommeren.


Dårlig høytørk

Det kunne ofte være dårlig høytørk om sommeren. Høysåter med halvt råttent gress stod tett i tett utover jordet. Klarnet det da plutselig opp med sol og klar himmel om morgenen var far i ekstase. Han pekte og kommanderte oss i alle retninger for å få utkastet alle disse høysåtene til tørk. Ble solskinnet og tørken bare kort varig, og det så ut til å bli regn igjen, ble det ennå mer peking og kommandering for å berge det som hadde tørket. Alt dette var da før man begynte å hesje gresset på fjellgårdene.


I hardt vær

Å jo, far var nok en hardhaus, men jeg tror jeg vil si at han var rettferdig overfor oss andre, han sparte i alle fall aldri seg selv. Han var ingen kjempe å sees til, men han hadde en enorm utholdenhet. Det var mange strie tørn for dem som bodde der oppe. Når naturkreftene satte seg i bevegelse kunne det være stritt å komme seg fram selv om det var bare mellom naboene. Austavind, frost og snøfokk var noe av det verste været en kunne komme ut for på en kort tur. Fra Sørvik og oppover myrene og de tilfrosne vannene kunne virkelig austavinden ta. Far var en gang på tur fra Nygårdsjøen og hjem. Han ble overfalt av austavindstorm fra Sørvik og hjem. Mor var helt fra seg av redsel for ham. Endelig kom han da. Han var helt hvit av hardpakket snø. Krefter og varme var det lite igjen av i kroppen hans. Da han endelig greide å snakke sa han at det var en av de verste anstrengelser han hadde vært ute for, og det sier ikke så lite.


Skinnhandler

Men det var ikke alltid oppmuntring til å prøve noe nytt, og hva skulle man prøve?. Far prøvde seg også som skinnhandler. Han kjøpte skinn for Møllerskog i Bodø. Det var nå mest edlere skinnsorter det gikk ut på. Røyskatt, reveskinn og risbetskinn. Men jeg tror ikke det ble noen stor forretning for ham. Han ble ingen langvarig skinnhandler. Nei det var stagnasjon og magre tider oppe på fjellgårdene som over alt, Spørsmålet var bare om å overleve, og gjøre det beste ut av situasjonen. Vi barn og ungdommer tenkte nok lite over hvordan det var å skaffe de mest nødvendige kontanter som måtte til.


Ligningsmann

Far hadde også kommunale verv. Han var ligningsmann for ytterkretsene. Denne jobben hadde han i flere perioder. Det var ingen takknemlig jobb. Han fikk mange ukvemsord av dem som mente de hadde fått for mye skatt. De som fikk mere en 2-3 kroner i skatt, hevdet å være feil skattet, og var ikke billig i sine bebreidelser mot far.

Dette ligningsarbeidet foregikk vanligvis om våren. Far bodde da disse ukene på Moldjord. Men våronna hjemme gikk som normalt, og etter den innarbeidede rutinen, eller også etter hvor tidlig våren varmen og snø og issmeltingen kom oppe på fjellgårdene.

Hva far fikk i godtgjørelse for dette ligningsarbeidet kan jeg ikke huske om jeg fikk greie på. Men det var neppe mange ørene pr. dag. Det ble vel mest regnet som et pliktarbeide.

Som regel var det ikke alle som betalte disse skattekronene som de ble ilignet. Lensmannen var stadig på farten for å kreve skatterestansene betalt. Det var ingen av ungdommene som hadde noe å betale med, og heller ikke noe som kunne pantsettes. Senere i tiden ble det satt igang kommunalt nødsarbeide på veien mellom Birkelid og Eggesvik. Dette arbeidet ble betalt med et par tre kroner pr. dag. Herfra gikk da halvparten til skatte fradrag. Slik kunne da de skyldige skatter bli betalt.

Nede ved sjøen var vanligvis våronna kommet i gang, og unnagjort lenge før snøen og tele oppe på fjellgårdene var gått av jorda. Merkelig nok kom innhøstingen like tidlig der oppe som nede ved sjøen. Var sommeren kort der oppe så var den til gjengjeld så mye mer heftig og drivende. I tørre somre hadde fjellgårdene fordel av at snø og teleløsning var sen, med dermed følgende fuktighet i jorden. Nede ved sjøen var det noen som ikke hadde hest, og der var da far og hjalp til med onningen med hesten vår. Dette hjelpearbeidet ble da gjort mens han ventet på at snøen og tela skulle gå bort hjemme på fjellgården.


Mors plikter og arbeide

Men kvinnene på fjellgårdene måtte også streve hardt. Mor var også et arbeidsjern. På kjøkkenet og i fjøset var det mor som måtte slite. Det var ingen kvinnesakskvinner som mente mannfolkan skulle delta på kjøkkenet og i fjøset. Det var kvinnfolkarbeid og dermed basta. Men på fjellgårdene hadde mannfolkan alltid noe å sysle med, også om kveldene, også i mørketida.

Mor skulle foreksempel gjøre klar klær til fire voksne karer som skulle til lofotfiske straks over nyttår. Hver mann skulle ha tre par strikkete sjøvotter. Tre rene varme skift med ullundertøy, dertil yttertøy av varmt stoff av ull og dongeri. Alt skulle være rent og delvis nytt eller istandgjort, stappet og lappet.

Ja det var litt av en jobb for mor å få alt dette gjort i rett tid. Men alt dette som skulle gjøres måtte påbegynnes senhøstes. Mor hadde nå også fått litt hjelp av småpikene som vokste opp. Dertil brukte hun å ha en tjenestejente. Denne jenta skulle være på gården hele vinteren å hjelpe henne når mannfolkan var i Lofoten.


Ullgarn

I de første årene pleide mor å veve ullundertøyet som skulle skulle syes til underskjorter og underbukser. Ullgarnet som bruktes til dette ble kardet og spunnet hjemme på gården av mor. Mor kunne sitte ved spinnerokken hele dager og kveldene med dårlig belysning. Dertil skulle det lages mat, morgen, middag og kveld. Dyrene i fjøset skulle også ha mat og stell flere ganger om dag.

Senere i tiden ble garn og filler sendt til fabrikk og gjort om til garn. Mor hadde en strikkedame i Ertenvåg. Hun hette Berda. Berda strikket på maskinen sin alt ullundertøyet til både mann og kvinne. Etter dette ble det bare votter, strømper og lester mor og pikene måtte strikke for hånd. Ja, Ja, Berda strikket og strømper, men mor syntes at så pass måtte de da gjøre selv.

Jeg kan huske at mor gikk og strikket når hun gikk foreksempel til Eggesvik eller Ertenvåg. Strikketøyet hadde hun i hendene såfremt ikke hendene måtte brukes til noe annet. Ja tenk det, gå over fjell og nut i meget kupert terreng, og samtidig strikke. Jeg tenkte ikke så meget over det i den tiden, men i ettertid har jeg ofte tenkt på dette fenomenet. For en iver, for en livslyst. Hvert et minutt måtte nyttes.


Høytåging

Det var ikke å undres over at handa hennes mor var skrukket og hard. Når hun foret dyrene kunne hun ikke bare ta oppe på høytsablene. Nei, høyet måtte tåges fra siden av stabelen. De mente høyet ble meget drygere da. Ja, det var faktisk noe i det også. Men tenk å tåge høyet ut fra de steinharde stablene. Det var medisin for de sprukne fingrene, særlig når det var mye frost om vintrene.


Bører på ski

Men mor måtte også ut å bære bører på ryggen. Om vinteren måtte hun bruke skiene som alle de andre. Skiutstyret var jo ikke det aller beste heller. For henne som for alle var det hjemmelagde bjørkeski, tunge og klumpete, med alt for mye unødvendige materialer i. Om vintrene når mennene var på Lofoten, var det vanlig at de sendte hjem kasser med fersk lofotskrei. Når det ikke var føre til å kjøre til Nygårdsjøen, måtte mor og de eldste av guttene spenne skiene på, ta bæremeisen på ryggen og gå på ski ned til Nygårdsjøen og bære fisken på ryggen opp til fjellgården. Hele dagen gikk med til en sånn tur. Det var kvinnfolk- og barnearbeid. Ja ja, vi kan være glad for at dette en en avleggs tid. En historie.


Geitostkoking

Så var det geitostkokingen. Det var også mors arbeide. Det var ikke alltid tid til å koke geitost om dagen. Da måtte nettene tas i bruk. Mor satt ofte oppe om nettene og passet geitostgryte. Hun satt og halvsov mens hun passet gryta, for den måtte “røres” i til osten var ferdigkokt. Etterpå måtte osten, eller “primen” røres og være i bevegelse til den ble kald før den ble fylt i teia eller ostforma. Geitosten fra Birkelid var en etterspurt vare. Ja den ble også solgt til utlandet. Men det var nok i små mengder, og ikke noe kvantum å regne for. Geitost ble også kokt og produsert på de fleste fjellgårder.

Jo visst. Kvinnene på fjellet måtte sannelig henge i fra klokken fem-seks om morgen til sene kvelden. I slåttonna var mor alltid oppe i femtiden og koke kaffe og laget istand mårramaten. Den måtte stå ferdig på bordet før hun gikk til fjøset og melket 10-12 geiter og tre fire kjyr. Om sommeren hadde hun i tillegg alltid et par geiter til unnadrott for folk nede ved sjøen. Melken fra disse geitene måtte veies for å kunne regne ut hvor mye ost de skulle ha. Hvordan mor regnet ut hvor mye ost de skulle ha, ved å veie melken, satte jeg meg aldri inn i.

Mor plagdes med en underlivssykdom som hun hadde hatt i mange år, Vi unger hadde ikke så mye rede på sånne ting. Vi skjønte jo ikke hvorfor hun aldri satte seg ved bordet når vi spiste, hun stod ved bordet og spiste fordi hun hadde så vondt når hun satt. Ja hun led nok mye. Forst i de senere år tok hun en operasjon, og ble bedre.


Bark og never

Far pleide å “løype” never og bark av bjørkeskogen. Det ble solgt endel never og bark, og det ga jo kjærkomne attåt kroner i økonomien. Vi gutter deltok også i denne “løypingen”. Det var et tungt arbeide for vi måtte bære den råe og tunge barken og nevra fra skogen og hjem til gården hvor den skulle tørkes og lagres for senere transport til salgsstedet.

Denne 1øypinga foregikk om sommeren før slåttonna, når bjerka løypte. Var det varmt vær kunne det ta hardt på å bære hjem disse tunge børene. Så var det å stampe barken i småbiter når den var tørr. Barken ble så pakket i femti-kilos striesekker, klar for transport og salg. Nevra ble lagt pent i la' med press på, for at den skulle bli slett og pen. Den nevra som eventuelt skulle selges, ble senere buntet med 50 eller 100 stk. pr. bunt.

Det hendte barksekkene måtte bæres ned til sjøen på ryggen. Jeg var en gang sammen med far. Vi bar de 5o kilos sekkene ned til sjøen hvorfra de skulle fraktes til Nygårdsjøen for å selges for en billig penge. Vi bar de ned gjennom den bratte Åglia. Det var påkjenning for knærne til en 14-15 åring, og for far som da var begynt å bli på alder. Far hadde en liten robåt nede ved sjøen. Der ble barksekkene lastet i den lille båten, og rodd den lange veien utover til Nygårdsjøen. For å lette på denne bæringen av barksekkene, kjørte far dem med hest og kjerre fra gården og fram på lia. Der måtte da hesten tjores og stå til vi kom tilbake.


Bordkledning

Far fant ut at vestveggen på huset måtte bordkles. Materialene til dette hadde han kjøpt billig på martn' i Vefsn. Konrad Eggesvik også var på dette marknaden med skøyta si. På denne turen var da far med og fikk da kjøpt disse materialene. Han kjøpte samtidig en liten to roms robåt som vi hadde i et selvbygd naust i Åg-kroken. Materialene til bordkledningen ble lagt inn i brygga til Haldor Åg, og siden fraktet til Kroken med den lille robåten.

Nå måtte alle “ut av huse” både store og små for å bære disse materialene opp den bratte og skogkledde Åglia. De yngste av barna klarte bare et av de lange bordene på nakken. Det var vanskelig å manøvrere de lange bordene mellom all skogen opp gjennom ha. Oppe på høyden stod hesten og kjerra, og bordene ble lastet på denne kjerra og ført til gårds. Vestveggen ble da bordkledd etter mye møye og besvær. Dette beviste at det far hadde bestemt seg for, klarte han å få gjennomført.

Her må en vel kunne si at far var en pioner. Hvis jeg ikke husker feil, var dette den første tømra veggen på fjellet som var bordkledd på noen av fjellgårdene i den tiden. Veggen ble malt med tranmaling som sitter på veggen den dag i dag, om en overmalt flere ganger siden med annen maling.


Hjem fra Lofoten

Det var stor spenning når far var ventende hjem fra Lofoten i april måned om våren. Far kom som regel hjem med leilighetsskyss. Det vil si skøyter som gikk hjem etter endt fiske, eller hadde drevet annen virksomhet under lofotfisket. For å følge med sånn leilighetsskyss måtte man betale fra tre til seks kroner, og da fikk man ta med seg en masse reisegods, som fisk m.m. For far og flere fra fjellet var det viktig å vite hvor det var mest praktisk å gå i. land, hvordan kjøreføret var foreksempel til Valnes, Nygårdsjøen, eller Eggesvik. De som bodde ved sjøen hadde ikke disse omstendighetene å ta hensyn til.

For oss barn var dette med rett sted å lande når man kom hjem ikke noe tankekors. Bare det å få se ansiktet til far, og kjenne den mystiske duften fra noe fremmed. Det var det som var spenning og opplevelse. Som regel vanket det jo også små gaver og litt knask som var kjøpt på hjemveien i Bodø. Skøytene som kom fra Lofoten, anløp som regel Bodø. Her ble det da også handlet litt, etter hvor bra det hadde gått med fisket. Noen var også innom polet, og fikk kjøpt seg en flaske brennevin som skulle nytes på turen fra Bodø. En avskjedsskål med dem man hadde vært sammen med i Lofoten. Dessverre kunne det mange ganger bli drukket for mye. Men dette var ikke noe som jeg eller vi fikk oppleve noen gang. Turen opp fra sjøen til fjellgårdene var alt for strabasiøse til at man kunne være påvirket av alkohol.

Men det var nok ikke alltid morsomt for far og andre fra fjellgårdene å komme hjem til meterdyp snø, og lite høy på låven, og en masse dyr på båsen. Å slakte ned noen dyr kom ikke på tale i den tiden, og da særlig om våren. Hørte man om noen som hadde noe høy til overs, mere en de selv hadde bruk for, kunne man da få kjøpe et par sekker. Ellers ble det bare å komme seg til skogs og finne rogntrær og få dem hjemkjørt. Rognbark, eller som vi kalte det, skav, var godt fôr og også ikke så lite næring i. Tørkede torskehoder, eller såkalt bumat tatt hjem fra Lofoten, godt kokt og blandet sammen med rognskavet var godt og næringsrikt fôr.


Ertenvågen

Som før sagt var mor fra Ertenvåg i Gildeskål. Jeg var ofte sammen med mor og besøkte bestemor og bestefar i Ertenvåg. På disse turene var vi da samtidig og handlet på Nygårdsjøen. Å ja,også mor bar mange tunge bører på ryggen. Som regel var det geitost ned til handelsmannen som så ble byttet med kolonialvarer som kaffe, sukker, mel og grynvarer, Og til slutt kanskje et kremmerhus med kamferdrops.

Bestefar i Ertenvåg var en artig skrue, men du verden så snill så snill. Han kom engang opp til Birkelid bærende med ei stor levende katt. Det skulle være Mortens katt. sa han. Og jeg var jo stolt over å eie ei katt.


Sola kommer

I min barndomstid fikk vi en vinter en lei kikhostepedemi. Det var mye hosting og trandrikking. Det var i månedskiftet januar-februar. Solskinnet var ennå ikke nådd ned til husene. Far gikk og hørte på hostingen og sutringen. Han tenkte at kanskje ville det kvikke oss opp om vi fikk se solen. Han kledde oss godt, tok to av oss på nakken. Så gikk han med oss opp i bakken der solen skinte klart og varmt. Dette gjorde far for å muntre oss. Om han fikk noe igjen for sine anstrengelser, tviler jeg på. Men tenk at far kunne ta seg tid til å ta seg av oss, for var det noe far hadde lite av, så var det tid. Han hadde alltid mye som skulle gjøres. Det var kanskje litt lettere for ham nå når både Litj-Lars og

Peder var blitt store gutter. Men dette var nå omtrent den tiden han skulle reise til Lofoten. Han var sløyer med jekta Brødrene som tilhørte dynastiet Nilsen-Nygård.

Ja man kan gjerne si dynastiet om Nilsen-Nygård. Nilsen-Nygård

var en sterk familie bedrift. Fiskekjøp og fisketilvirkning var hovedingrediensene i bedriften. Men de drev også en stabil varehandel både på Nygårdsjøen og på Framnes. Far hadde et godt forhold

både til Framnes og Nygårdsjøen. Bestandig når han var og handlet på Framnes ble han buden opp i privaten til en god kopp kaffe og, en prat. Om dette kom av at han hadde lengste og tyngste veien

til Framnes, vet jeg ikke, men i alle fall var det vist ingen andre kunder som ble bedt opp på kaffe når de var og handlet. Lengste vei, ja, det var litt av en vei til handelsmannen. Først en drøy og tung vei ned den bratte Åglia ved Krokjen og sjøen. Så var det å sette seg i båten og ro til Framnes ca. 1,5 times rotur. Når man da hadde handlet tunge bore~’ var det å ro tilbake og med tunge bører streve seg opp den bratte ha. Jeg husker at far hadde så mange som liksom skulle oppmuntres. En gang rodde vi side om side med en motorskøyte som ikke hadde så svær fart. Da sa far at hadde vi bare hatt dobbelt sett med årer, altså et par som hadde gått ned i sjøen når det andre paret gikk opp, så skulle det jamen blitt tungt for skøyta og holde lag med oss. Så lo han og kremtet litt.

Far var veldig flink til å underholde når vi var ute og ferdes. Han merket når vi ble lei og sliten, og da prøvde han på alle måter å holde humøret på topp. Det gjorde han på forskjellige måter. Enten fortalte han historier, eller han gjorde rare ting som fikk oss til å le.

Men hva gjorde mor? Å du, mor hadde mange jern i ilden. Hun som alle andre kvinner på fjellgårdene hadde stadig noe å henge fingrene i. Det var stadig noe som skulle gjøres. Gårdsarbeidet på en sånn fjellgård var gammeldags og tungt, og kvinnene kunne ikke regne med å få noen hjelp av mennene, særlig i onnetiden, for da måtte heller kvinnene tre til og hjelpe ute. Ja selvsagt var jo kvinnene ute og hjalp til med slåttonna, men slåingen av gresset deltok de sjelden i. Når pikene ble store nok deltok de fult i onna. Mors tid gikk nå mest med til husarbeidet, og til å lage mat til alle. Når mor kom ut med “non”, satte vi oss alle på marken og spiste brødskiver og drakk karvete til. Karvete med sukker og melk til,eller bare melk i teen var også brukt. Sukker var det sjelden råd til å bruke.

Når været var riktig fint, og når det var slåttonn ute i utengan kunne det være riktig kosestunder når mor kom strevende med nonsmaten. Vi satt da alle på en tørr mo og spiste og spøkte og lo. Ja det var moro. Mor fant seg da alltid en rive og deltok i arbeidet helt til det var melketid, eller fjøstid som det het.


Vannbæring

Vannbæringen var en tung jobb. På Birkelid ble vannet hentet fra en kilde ganske nær husene. Over denne kilden var det bygd et lite tømret hus, Bekkjehuset. Herfra måtte da vannet bæres både vinter og sommer. Om vinteren både til dyrene i fjøset og til den menneskelige husholdningen. Om mor hadde hatt tall på alle vassbøttene hun bar med børtre, eller åk som det heter, ville det nok blitt mange tusen bøtter. Ja, ble alle disse vassbøttene fylt i et basseng ble det nok en hel liten innsjø. Det ble jo bedre når ongan vokste opp og kunne hjelpe til med vassbæringa.

Det hendte at situasjonen med vann kunne bli nokså prekær. Vannkilden kunne i tørre perioder tørke helt bort. Da måtte far tre til med slede og vanntønner om vinteren og kjøre vann fra elva. Om sommeren måtte man da bære vann fra elva til husholdningen.

Var det mye sne, kunne det hende man måtte måke seg ned siste meter for å nå i vannet. Men vannmengden kunne være nokså beskjeden i elva også, så det gikk ikke så fort å fylle en tønne vann. Fjøset og husholdningen trengte flere tønner vann pr. dag. Var snøen nylagt og ren ble det ofte smeltet snø om vinteren for å drøye på vannet. Ja, livet på fjellgårdene var ikke så enkelt. Men en ting er i alle fall sikkert, det nyttet ikke å se seg forbalt eller å gi opp, man hadde bare seg selv å stole på. Var det noe som stoppet opp, måtte det være sykdom som forårsaket det. Men folkene der oppe var flinke til å hjelpe hverandre når det gjaldt sykdom. Nå hendte det jo ikke så ofte at vannkildene tørket helt bort, likevel forstår jeg ikke hvorfor det ikke ble gjort noe for å bedre på vannproblemene, for det var da gode muligheter for det. Men jeg var like konservativ som både far og de andre. Det skulle ikke gjøres noen forbedringer på slike ting. Alt var bra slik det var og hadde vært. Når jeg i ettertid tenker over hvor mange ting som, for en billig penge, kunne vært gjort bedre, både når det gjelder vann og andre ting, syns jeg det er skammelig å tenke på.


Naturresurser

Skogsbær var en stor resurs på fjellgårdene. Far hadde aldri tid til å plukke bær. Mor var av og til og plukket tyttebær. Tyttebær var den eneste sort bær Som kunne oppbevares uten sukker. Smørbrødpålegget gjennom hele året gikk for det neste ut på ost, gomme, sirup og av og til farin. Men tenk, der stod flere hundre liter vitaminrik bær ute i skogen og råtnet. Men det måtte sukker til for å oppbevare den. Derfor måtte den heller råtne. Man hadde ikke råd til å kjøpe så mye sukker.

Jeg nevnte såvidt om fars dagbøker. Ja det er virkelig historisk og interessant lesestoff. Disse bøkene har vi blitt enige om skal bero på Birkelid. Det er mye han har skrevet om, selv om det er enkelt skrevet. Han har ikke skrevet i lange detaljer om hva som hendte den og den dagen. F.eks. et kors, og at den eller den døde den dagen, og ble begravet den eller den dagen. Hva slags vær det var. Eller den dagen man begynte slåttonna, og når det ble kjørt inn tørrhøy. Likeså når noen reiste noen steder, f.eks.: Jeg, mor til Nygård. Han skrev ned mye forkortelser. For fremmede kunne det være vanskelig å forstå, men for oss etterkommere var det greit.

Han skrev også når han var i Lofoten om vintrene, og det var artig for oss å lese når hår han kom hjem om våren. Den dagen de fikk 200 fisk, og den dagen det var landligge. Den dagen det var slutt på fisket, og de ordnet seg for hjemreise. Hvem de skulle følge med over Vestfjorden. Joda, det var godt lesestoff for alle i familien. Var det krangel om når tid det og det hendte, ble dagbøkene hentet fram. Der stod det å lese, og den som hadde husket feil måtte bare bøye seg for fakta.


Sluttord

Men hva kan disse skriveriene mine tjene til? Nei, noe ekstra er de ikke tenkt å tjene til. Det er heller ikke tanken på å oppnå noe med skrivingen. Jeg tenkte det kunne være av interesse for våre etterkommere å få et innblikk i hvordan våre foreldre måtte klare seg i den tiden. Jeg tror det meste av det jeg har skrevet her er sant, og slik jeg husker det, og slik jeg har hørt det av andre.



Kvalvik, Bodø den 4. januar 1990



Morten Birkeli.

Sist oppdatert søndag 04. desember 2011 09:59  
Antall ganger lest: 8772