Vannbæring
Vannbæringen var en tung jobb. På Birkelid ble vannet hentet fra en kilde ganske nær husene. Over denne kilden var det bygd et lite tømret hus, Bekkjehuset. Herfra måtte da vannet bæres både vinter og sommer. Om vinteren både til dyrene i fjøset og til den menneskelige husholdningen. Om mor hadde hatt tall på alle vassbøttene hun bar med børtre, eller åk som det heter, ville det nok blitt mange tusen bøtter. Ja, ble alle disse vassbøttene fylt i et basseng ble det nok en hel liten innsjø. Det ble jo bedre når ongan vokste opp og kunne hjelpe til med vassbæringa.
Det hendte at situasjonen med vann kunne bli nokså prekær. Vannkilden kunne i tørre perioder tørke helt bort. Da måtte far tre til med slede og vanntønner om vinteren og kjøre vann fra elva. Om sommeren måtte man da bære vann fra elva til husholdningen.
Var det mye sne, kunne det hende man måtte måke seg ned siste meter for å nå i vannet. Men vannmengden kunne være nokså beskjeden i elva også, så det gikk ikke så fort å fylle en tønne vann. Fjøset og husholdningen trengte flere tønner vann pr. dag. Var snøen nylagt og ren ble det ofte smeltet snø om vinteren for å drøye på vannet. Ja, livet på fjellgårdene var ikke så enkelt. Men en ting er i alle fall sikkert, det nyttet ikke å se seg forbalt eller å gi opp, man hadde bare seg selv å stole på. Var det noe som stoppet opp, måtte det være sykdom som forårsaket det. Men folkene der oppe var flinke til å hjelpe hverandre når det gjaldt sykdom. Nå hendte det jo ikke så ofte at vannkildene tørket helt bort, likevel forstår jeg ikke hvorfor det ikke ble gjort noe for å bedre på vannproblemene, for det var da gode muligheter for det. Men jeg var like konservativ som både far og de andre. Det skulle ikke gjøres noen forbedringer på slike ting. Alt var bra slik det var og hadde vært. Når jeg i ettertid tenker over hvor mange ting som, for en billig penge, kunne vært gjort bedre, både når det gjelder vann og andre ting, syns jeg det er skammelig å tenke på.
