Birkelisidene

...Birkelis gode sider

  • Forstørr
  • Standard skriftstørrelse
  • Forminsk
Hjem Birkelistoff Morten Birkeli Inga og Lars Birkelid - Solen kommer

Inga og Lars Birkelid - Solen kommer

E-post Skriv ut PDF
Artikkelindeks
Inga og Lars Birkelid
Alice Dortea
Oppattgift
Rypejegeren
Dagny
Politikk
Storguttene
Fellmakerarbeide
Skogdrift
Sjøfiske
Skriverier
Kremting
Husflytting
Tilbake i tiden.
Intet til spille
Fjellørret
Viltvern
Dårlig høytørk
I hardt vær
Skinnhandler
Ligningsmann
Mors plikter
Ullgarn
Høytåging
Bører på ski
Geitostkoking
Bark og never
Bordkledning
Hjem fra Lofoten
Ertenvågen
Solen kommer
Vannbæring
Naturresurser
Sluttord
Alle sider

Sola kommer

I min barndomstid fikk vi en vinter en lei kikhostepedemi. Det var mye hosting og trandrikking. Det var i månedskiftet januar-februar. Solskinnet var ennå ikke nådd ned til husene. Far gikk og hørte på hostingen og sutringen. Han tenkte at kanskje ville det kvikke oss opp om vi fikk se solen. Han kledde oss godt, tok to av oss på nakken. Så gikk han med oss opp i bakken der solen skinte klart og varmt. Dette gjorde far for å muntre oss. Om han fikk noe igjen for sine anstrengelser, tviler jeg på. Men tenk at far kunne ta seg tid til å ta seg av oss, for var det noe far hadde lite av, så var det tid. Han hadde alltid mye som skulle gjøres. Det var kanskje litt lettere for ham nå når både Litj-Lars og

Peder var blitt store gutter. Men dette var nå omtrent den tiden han skulle reise til Lofoten. Han var sløyer med jekta Brødrene som tilhørte dynastiet Nilsen-Nygård.

Ja man kan gjerne si dynastiet om Nilsen-Nygård. Nilsen-Nygård

var en sterk familie bedrift. Fiskekjøp og fisketilvirkning var hovedingrediensene i bedriften. Men de drev også en stabil varehandel både på Nygårdsjøen og på Framnes. Far hadde et godt forhold

både til Framnes og Nygårdsjøen. Bestandig når han var og handlet på Framnes ble han buden opp i privaten til en god kopp kaffe og, en prat. Om dette kom av at han hadde lengste og tyngste veien

til Framnes, vet jeg ikke, men i alle fall var det vist ingen andre kunder som ble bedt opp på kaffe når de var og handlet. Lengste vei, ja, det var litt av en vei til handelsmannen. Først en drøy og tung vei ned den bratte Åglia ved Krokjen og sjøen. Så var det å sette seg i båten og ro til Framnes ca. 1,5 times rotur. Når man da hadde handlet tunge bore~’ var det å ro tilbake og med tunge bører streve seg opp den bratte ha. Jeg husker at far hadde så mange som liksom skulle oppmuntres. En gang rodde vi side om side med en motorskøyte som ikke hadde så svær fart. Da sa far at hadde vi bare hatt dobbelt sett med årer, altså et par som hadde gått ned i sjøen når det andre paret gikk opp, så skulle det jamen blitt tungt for skøyta og holde lag med oss. Så lo han og kremtet litt.

Far var veldig flink til å underholde når vi var ute og ferdes. Han merket når vi ble lei og sliten, og da prøvde han på alle måter å holde humøret på topp. Det gjorde han på forskjellige måter. Enten fortalte han historier, eller han gjorde rare ting som fikk oss til å le.

Men hva gjorde mor? Å du, mor hadde mange jern i ilden. Hun som alle andre kvinner på fjellgårdene hadde stadig noe å henge fingrene i. Det var stadig noe som skulle gjøres. Gårdsarbeidet på en sånn fjellgård var gammeldags og tungt, og kvinnene kunne ikke regne med å få noen hjelp av mennene, særlig i onnetiden, for da måtte heller kvinnene tre til og hjelpe ute. Ja selvsagt var jo kvinnene ute og hjalp til med slåttonna, men slåingen av gresset deltok de sjelden i. Når pikene ble store nok deltok de fult i onna. Mors tid gikk nå mest med til husarbeidet, og til å lage mat til alle. Når mor kom ut med “non”, satte vi oss alle på marken og spiste brødskiver og drakk karvete til. Karvete med sukker og melk til,eller bare melk i teen var også brukt. Sukker var det sjelden råd til å bruke.

Når været var riktig fint, og når det var slåttonn ute i utengan kunne det være riktig kosestunder når mor kom strevende med nonsmaten. Vi satt da alle på en tørr mo og spiste og spøkte og lo. Ja det var moro. Mor fant seg da alltid en rive og deltok i arbeidet helt til det var melketid, eller fjøstid som det het.



Sist oppdatert søndag 04. desember 2011 09:59  
Antall ganger lest: 8454