Mere tilbake i tiden.
Det er episoder og ting jeg etter hvert begynner å huske. Det kan være artige ting, og mindre artige ting. Far var som før sagt en skøyer. Han brukte å legge tobakkseskene under trappfoten i vedsjågen. Der var det som regel fuktighet i jordgulvet, og tobakken tørket ikke. Men det var også mus som vandret der, Vi unger hadde satt opp musefelle der for å fange disse musene. Da far skulle hente eska en gang i mørkra, klappet fella over fingrene hans.
Tjenestejenta som var på gården da, hadde veldig lett for å le. Far syntes det var artig når han fikk henne til å skratte seg helt bort. Han gikk inn med musefella fast over fingrene, og fortalte at han ble så redd at han utbrøt: ”Å disse helvetes rallkattan”. Han trodde altså at det var ei katt som hugg til fingrene hans. Denne skøyeraktige bemerkningen fikk latteren i gang hos Olga. Hun lo så tårene rant. Alle lo med, og vi unger var glad for at enden på musefelle historien endte så godt.
Når far hadde det travelt, eller var mye opptatt med noe han holdt på med, kunne han bli hissig. En gang han skulle ha tak i mor i en fart, og ikke hadde tid til å gå inn, stod han ute på trappen og ropte, først: Mor, intet svar, så ropte han Inga, ingen reaksjon. Tilslutt ropte han høyt: Folk. Altså: Mor-Inga-Folk. Dette utbruddet hadde vi unger mye moro med.
