Side 12 av 34
Kremting
En vane far hadde, og som ofte ble holdt løyer med. Han kremtet på en spesiell måte. "Pruem" kremtet han. Vi gutter hjemme og guttene i nabolaget var svær til å herme etter sånne særpreg hos våre foresatte. Far tok det aldri ille opp om han hørte vi hermet etter ham. Jeg husker en gang far og jeg var på tur hjem nordfra. Da vi passerte Sørvik stod det en flokk gutter ute og pratet. Vi stoppet, og far skøyet og pratet med guttene. Da vi begynte å gå igjen var det en av guttene som gjorde et svakt “pruem”. Far snudde seg og kremtet kraftig. Sånn må du kremte, sa han spøkefullt. Gutten rødmet, og stod bare og så ned. Sånn var far.
