Birkelisidene

...Birkelis gode sider

  • Forstørr
  • Standard skriftstørrelse
  • Forminsk
Hjem Birkelistoff Fortellinger Uti Nylend skog uti Krokli mark....

Uti Nylend skog uti Krokli mark....

E-post Skriv ut PDF

UnderjordiskeSlik begynte en sang bestefar ofte tok til alle barn som var på besøk i gamle dager. Det er nå omtrent 60 år siden jeg hørte den sist så resten av første verset og de som kommer etter er borte vekk, men jeg husker godt at det var huldrer og småfolk, eller de underjordiske som de ble kalt, det handlet om.

Både bestefar og onkel Lars var veldig opptatt av disse vesenene, og jeg tror faktisk de tok dem på alvor. I alle fall klarte de å overbevise meg om at de eksisterte, så lenge jeg var i førskolealderen.

Nylendbakken

På veien til Birkeli fra Sørvika, etter å ha krysset den siste myra, Nylendmyra, kommer du til en lang og tung bakke som går opp mot Nyledhågen. Denne bakken kalte onkel Peder for "Magnetbakken", fordi det føltes som om det var en magnet som dro beina ned mot stien og gjorde skrittene ekstra tunge. Hvorfor det er slik er jeg ikke så sikker på, men antagelig er det det at man har gått lenge i flatt terreng, og når man møter denne lange bakken med tung bør på ryggen er det som å møte veggen. At det er slik kan sikkert alle som har gått den veien skrive under på, men at det er noe annet mystisk der er det sikkert ikke så mang som vet.

Har du prøvd å trampe hardt på stien når du går der? Hvis du gjør det vil du både kjenne at bakken vibrerer og høre en dump lyd, som et ekko under deg. Merkelige greier! Hvem vi lærte denne trampetesten av kan jeg ikke huske, men hvis vi gjorde det når vi gikk sammen med bestefar ble han sint, eller i alle fal lot som han ble sint, og sa at dere må ikke forstyrre de underjordiske. Dere må huske på at dere går nå på taket til huset deres, så hvis dere lager slikt leven kan de bli arge og straffe dere med ett eller annet ugagn. Gjett om vi listet oss forsiktig opp resten av bakken.

Løyping i Bekkedalen

Når du har gått opp "Magnetbakken" og kommet 300-400 meter nermere Birkeli er du i Bekkedalen, hvor det er ei ganske høy forseggjort steinbru, faktisk den eneste i sitt slag mellon gårdene og Sandmoveien. Bekkedalen er det lille dalsøkket som starter i skaret mellom Nyledhågen og Rylen, og ender på myra ved Elvnessan, og er en del av den sprekken som går videre over Elvnessan til Bjørkhola, og strekker seg vestover forbi Sandmoen og ostover på tvers av Pallrakken.

Her, et stykke ovenfor steinbrua, hadde onkel Lars tatt meg med på løyping en junidag tidlig på 50-tallet. Jeg må ha vært 6-7 år, men hadde allerede fått meg både kniv og ei lita øks av onkel, slik at jeg liksom skulle være med som skogkarlærling. Løyping gikk ut på å først finne ei stor rett bjørk, med mest mulig kvistfri nedre stamme, så flekke av never og bark så langt opp man nådde. Etter at onkel hadde gjord denne første løypinga slapp jeg til med kniven for å skrape og slikke i meg den søte sevja som lå tjukkk på den bare stammen, nammmm. Jeg kan ikke huske om treet ble felt og kjørt hjem, eller bare ble stående til en senere anledning.

Men hva hadde dette med småfolk å gjøre? Jo, i min iver etter den søte sevja la jeg øksa fra meg på ei tue like ved, men da jeg skulle ta den opp igjen var den borte. Både onkel og jeg saumfor hele tua, og på andre tuer i nærheten, men den var søkk borte. Riktignok var øksa lita, men så grundig vi grov i lyngen hadde vi funnet ei teskje om det skulle være. Nå var ikke onkel i tvil om hva som hadde skjedd, det var de underjordiske som hadde tatt øksa, enten bare for å gjøre ugagn, eller for å straffe os for å bråke i nærheten av hjemmet deres. Dette var ved grensen til Nylend så her ville di ikke ha noe av skogdrift.

Nå måtte vi sette oss ned og tenke ut hvordan vi skulle få øksa tilbake, for glunten kunne ikke være i skogen uten den. Onkel ramset opp hva småfolket var redd for, og det verste han kunne komme på var korssmykker med edelstener i, så han la høyt og tydelig frem en plan for hva vi skulle gjøre. Jeg skulle straks vi kom til gårds skrive et brev til mamma (det var ikke kommet telefon til Birkeli enda), og be henne sende et halskjedekors med smykkestener i til meg, så, når det kom frem, skulle han lade et haglskudd med korset i og skyte det ned i tua der øksa hadde ligget. Jeg syns det hørtes ut som en god plan selv om det ville ta vel lang tid, så jeg sa at det skulle jeg gjøre.

Nå kan du se etter øksa igjen, sa onkel, og da jeg gikk bort og kikket lå den der lett synlig midt på tua. Dette var mystisk, den kunne umulig ha ligget der vi nettopp letet så grundig. Nei, den gjorde ikke det sa onkel, de underjordiske hadde hørt planen vår, og for å unngå et vi utførte den la de straks øksa tilbake. Dette var så overbevisende at jeg var ikke et øyeblikk i tvil om at det var slik det hadde foregått. Hva tror du?

Sist oppdatert onsdag 02. september 2009 10:24  
Antall ganger lest: 2252