Stokksaging
Stokk-saging ved NTNU. (Peder Falkflaug innfelt)Mandag 6. mai står det: «Peder Falkflaugs 1de dag her og sagde», som første notat i 1929. Ungkaren Peder Kristiansen fra Falkflaug er født i 1899, sønn av Christian Olsen Falkflaug, som selv er født på Birkeli i 1855. Peder var en anerkjent og mye brukt bygningsarbeider, også utenfor bygda, ifølge hans niese Aud Ås. Han ble leid inn som tømrer av bestefar, og de var tremenninger. Dette var kanskje Peders siste jobb, for han druknet i en tragisk ulykke på Valnesvatnet 29. januar 1930, antagelig på veg med lofottøy, bare 31 år gammel.
De første oppgavene som tømrer var å sage til stokker for lafting, en lang og slitsom jobb som han og bestefars eldste sønn, Lisj-Lars, hovedsaklig sto for, noe som pappa beskriver slik:
"Tømreren fra Falkflaug begynte tidlig om våren for å delta med sagingen av tømmeret. Han og Litj-Lars sto for denne jobben, som var den tyngste delen av byggearbeidet. Denne tømmer-sagingen foregikk for hånd med stokksag. Stokkene ble lagt på et stillas. En mann stod oppe på stillaset og en mann under. Sagen med håndtak i begge ender, ble ført opp og ned. Det var et meget tungt og møysommelig arbeide, og det krevde god fysisk form av dem som skulle utføre det".
Inge Lars med stokksagaLaft-stokkene skal dimensjoneres til 5-tommers tykkelse, men det måtte sages for høvling-monn, kanskje en halv tomme mer. Likevel var det mye avskjær på de tykkeste stokkene fra furuer som var opptil 16 tommer i brysthøyde. På disse store stokkene ble det nok saget flere bord på hver side, så det var ikke bare to skår på hver stokk, men kanskje opptil åtte. Bordene ble for det meste brukt til tro på taket. Laftestokkene ble høvlet på begge sidene, men tro-borda bare på inne-siden, så høvling var også en stor og tung jobb.
Vår Peder, som var 21 år nå, og som bestefar bare kaller Per i dagbøkene, deltok nok også med det meste. Kanskje høvlingen var en av hans oppgaver.
