Birkelisidene

...Birkelis gode sider

  • Forstørr
  • Standard skriftstørrelse
  • Forminsk
Hjem Birkelistoff Larsgården Vår-sommer-høst 2016

Vår-sommer-høst 2016

E-post Skriv ut PDF
Artikkelindeks
Vår-sommer-høst 2016
Reise hjemmefra
Å finne grensekors
Elvkjeften, et spiskammers
Sagbruket
Støtting
Eggesvikmarsjen
Veiarbeide
Familiegjenforening
Nytt og bedre Internett
Elgjakta
Flere bilder
Alle sider

Sagbruket

Dette sommerhalvåret har jeg vært lenger på Birkeli enn noen gang, praktisk talt like lenge som det har vært grønne blad på bjørka. Jeg ankom stedet den 2. juni, og reiste derifra den 13. oktober. Med fratrekk på 15 dager, for en tur hjemme fra 1. til 15. august, blir det 128 dager. Tar jeg med turen i februar på 8 dager blir det 136 dager hittil i 2016. Det er lenge hjemmefra, men du verden så mye jeg har fått gjort denne tiden.


Reise hjemmefra 

EpleblomsterDet er ikke lett å reise fra hjemmet når det ser ut som dette, men når jeg har fått med meg hele mai her, og vet at det er en ny vår som venter der nord blir det ikke så vanskelig å velge.

Det er bare noen få år siden jeg gjenoppdaget hvor fin men kort våren er der oppe. Det er ikke lange tiden det går fra snøen ligger på bakken til det er grønnt, både der og på trær. Noen ganger kan det skje på et par uker.

Her på Østlandet, derimot, kan våren vare både en og to måneder, og nå når mai er over er vi i full fart inn i sommeren, og jeg har fått med meg alt det fantastiske som skjer når vinteren er over.

Derfor er dette rette tiden å reise nordover, å oppleve alt dette på nytt samme året. Å finne rette tiden å reise på er lett når men har gode kontakter der oppe, og kanskje bilder fra et webkamera. I år var det sistnevnte dessverre ikke tilgjengelig, men det var flere andre kilder. På Facebook er det to grupper, Rylen og Valnesvatnet, som ofte blir oppdatert med viktig informasjon om området.


Å finne grensekors

Laila finner grensekorsGrensene mellom de to brukene på Birkeli i utmarka er ikke lett å holde rede på, selv ikke for de som har vokst opp der, og blitt fortalt hvor de går, og hvor man finner korsene som markerer viktige punkter på linjene.

Laila er født på Birkeli, og har bodd der hele sin oppvekst, men likevel klarte vi ikke i fjor å finne den store steinen i Auseterlia hvor det skulle være et stort og tydelig kors. Etter å ha konferert med Johan var hun i år helt sikker på at hun skulle klare det, og det gjorde hun.

På stien opp mot Varden skulle hun ta til venstre et par hundre meter før toppen, og gå femti meter i samme høyde. Det stemte nøyaktig, og godt skjult av en stor einkav lå steinen. Som vanlig for disse korsene er det lagt en stein over, for å hindre forvitring og gjengroing, og slik var det også her.

KorsetUnder dekksteinen er det et digert kors. Ikke lett å se på bildet til venstre, men der jeg har risset inn streker er det djupe spor, som tydelig viser at her er det hugget inn et kors.

Laila var veldig fornøyd med gjenoppdagelsen. Denne steinen lå åpent i gamle dager, og lett å se nesten hele lia, hvor det da var en av de fineste tyttebærmarker. Da var det viktig å ikke plukke på feil side av grensen. Slik var det, selv om både bær og vilt var felles i all utmark.


Elvkjeften, et spiskammers

Elvkjeftlaks
Det ble tid til en tur til Eljvkjeften for matauke, og som vanlig trengte jeg ikke lang tid for å få så mye at jeg syns det var nok. Det ble både steikfisk til middag og et par porsjoner i fryseren.

Steikfesk
På steikepanna blir det "trout meuniere amandine", herlig tongue_out






Sagbruket

En egen artikkel om sagbruket på Birkeli kan du finne her.


Støttingen

alt
Denne støttingen må være mye over hundre år gammel, kanskje opprinnelig fra slutten av 1800-tallet. Gjennom tidene har den fått en ny meie, drag-stokk og noen plugger, men det er en imponerende konstruksjon som tåler mye juling. Kraftig men lett å håndtere er den.

Når jeg kjører til skogen har jeg den på lasteplanet, så kan jeg bare legge den foran stokken, som jeg passer på å ha dradd til en plass hvor det er litt høyere, eller hvor jeg har lagt en lunne. De største stokkene drar jeg på støttingen med vinsja. Stokken(e) låses fast med ei lastestropp med jekk-strammer.

På tverråket er det jernpigger så stokken kommer ingen vei, hverken frem, tilbake eller til sidene, men det har hendt et par ganger at den med last har veltet. Likevel, ingen skade skjedd. Dragstokken er hektet til hengerkula på ATVen med et kraftig tau, slik at det er veldig lett å huke på, selv om jeg ikke har rygget rett på.

I fjor høst fikk jeg testet den med å kjøre hjem ved, og i år har den fraktet hjem 11 store graner og to furuer, tømmerstokker på fra tre til fem meter, og de største kanskje 300 kg tunge. Det er ikke tegn til slitasje eller brudd.

Jeg hadde trodd at jeg måtte ha ei vogn for å få hjem stokkene, men ser nå at støttingen egner seg minst like bra. I ulendt terreng, som det er der furuene var, er det nesten umulig å komme frem med ei vogn, mens kjelken kan brukes overalt der jeg kommer frem ed ATVen.


Eggesvikmarsjen

Folksomt
I år hadde jeg bestemt meg for å oppleve Eggesvikmarsjen, og kanskje delta med å gå til Eggesvika og tilbake. Jeg hadde vært på Birkeli et par ganger tidligere under denne begivenheten, men aldri gått turen.

Det ble, som yr.no meldte, idealvær for marsjen, sol og litt over 15 grader i høyden, noe som sammen med bred annonsering i anledning 20-års jubileum, borget for rekorddeltagelse. Det ble det også, og Svein Eggesvik anslo at det deltok over 550 mennesker, med stort og smått.

Treff på trappa
Jeg hadde avtalt med mitt søskenbarn, Magnar Andersen, at jeg skulle slutte meg til hans følge og gå sammen med dem til Eggesvika. På bildet til høyre sitter jeg ved siden av ham øverst på trappa. Nedenfor Magnar sitter hans søster, og også mitt søskenbarn, Gerd Haavik, og nederst ved veggen hennes mann Kjell Haavik. Nedenfor meg sitter Åse, og foran henne, Magnars kone, Aud Mari. Foran henne er hennes datter Birgit Marie med sine døtre Nora Kasbara og Sara Marie (mellom mors armer).

Mange tok seg en pause på Berrfjellet, og i Eggesvika vanket det rømmegrøt, men ikke for oss. Det ble slutt på grøten mens vi sto i køen, så vi måtte ta til takke med sodd, med spekemat og kaffe.

BerrfjelletEggesvika


Veiarbeide

StokkleggingStokklegging er er en måte å tørke ut våte veipartier ved å legge ned stokker fra skogen i nærheten. Det er mange ting stokkene bidrar med for å gjøre veien farbar, i tillegg til å holde den tørr. De virker som armering på tvers av veien, slik at massene ikke tvinges utover, bidrar til varig fyllmasse for å gi veien litt høyde, og de synker ikke ned i bløtt underlag som stein vil gjøre.

Når stokkene blir begravd i torv eller gjørme vil de miste tilgang på surstoff, og forråtnelsen hindres nesten totalt. Dette finnes mange gode bevis på at virker, som i Sørvika, hvor det i veien nederst på sletta mot osen ble lagt stokker fra ei gammel skytte (utløe) en gang like etter krigen. Disse stokkene var sikkert snart 100 år da de ble lagt ned, og har ligget i veien 60-70 år. Noen av disse stikker opp i dagen, men ser like frisk ut i dag.

Selv har jeg prøvd dette i et gjørmehøl på veien like sør for Rundtjønna. Her la jeg for 7-8 år siden ned tykke bjørkstokker, med never og bark, og begravde dem i massen fra grøftingen. Noen av stokkene ligger også her i dagen, men de ser ut som om de ble lagt der i går, hard og frisk uten tegn til råte.

Olaskyttmyra, eller Bakkemyra som Eva og jeg kaller den, har alltid vært blaut og tung å gå, men enda mer problematisk for ATVen. I det siste så oppkjørt at det nesten ikke var mulig å komme seg opp. Nå er hele den 50 meter lange traseen stokklagt og grøftet, og klar for transport av tunge lass med elgkjøtt.

Bakkemyra nedenfraPå bildet til venstre ser vi nedenfra hvor jeg for noen år siden lagde ei bru. Hele myra er nå stokklagt og grøftet nesten helt ned. Her må det nok grøftes på begge siden av veien fra der grøfta slutter nå.

Bakkemyra ovenfraTil høyre er det myra ett ovenfra, hvor det nærmest var det aller bløteste partiet. Her er det grøft på begge sidene, og 10-15 meter nedover ligger det ei stikkrenne, for å bli kvitt noe av vannet.

Det kan kanskje være lurt å fylle på litt rødsand, som består av mye kalk, for å få gresset til å gro litt lettere. Først når det gror gress og andre planter med røtter blir veidekket stabilt og godt å gå eller kjøre på.


Familiegjenforening

Fredag 15. juli kjørte Eva, Robin og Julie fra Lunner til Bodø, mens Christian med sin dårlige rygg tok fly, og vi møttes alle der og handlet før vi reiste til Birkeli.

Det ble ikke lenge jeg fikk selskap der, for etter knapt to uker ble Christian så dårlig at vi måtte til byen og legevakta. Det ble sykehus på ham, og bare noen dager senere, den 30. juli, reiste vi sørøver alle sammen.

Det ble visstnok tatt bilder mens vi var samlet, men ikke av meg selv, så hvis det skulle dukke opp noen vil de kanskje komme inn her senere.


Nytt og bedre Internett

Da ICE skiftet til 4G nett mistet vi Internett på Birkeli. Det var sporadisk kontakt inn til modemet (download), men ut var det så godt som dødt. Min teori er at det nye apparatet har mye mindre sendereffekt enn det gamle, noe jeg slutter av at det vises ingen endring i strømforbruket når det er aktivitet, slik det gjorde før. Da skiftet det mellom 0,5A og 0,7A, mens det nye er konstant på 0,5A.

Før jeg fikk familien opp hadde jeg imidlertid nett ved å bruke min gamle mobil som modem. Den har utvendig antenne og tvilling-SIMkort, og over Blåtann kunne jeg komme nå nettet fra min Samsung smarttelefon. Ikke rare hastigheten, så det var bare en nødløsning.

Når det kom flere som gjerne ville være på nettet oppdaget vi at det bare kunne være et apparat tilkoblet via Blåtann, så de andre måtte ta seg en tur på Rylen eller til "kontoret" ved Trappbergan, hvor det er dekning.

En dag satt Julie ved vinduet i stua for å prøve SMS-kontakt med sin mobil som hadde Telia-abonnement. Der oppdaget hun at hun fikk full 4G forbindelse og kunne surfe på nettet med brukbar fart. Christian kunne gjøre det samme på kammerset, også han med Telia-abonnement.

TeliaruterenUnder neste bytur stakk jeg innom Telia-butikken på City Nord og kjøpte ruter med SIM-kort. Tilbake på Birkeli var jeg snar å pakke ut apparatet og sette det i vinduet, men det var dårlig og variabel forbindelse med de antennene som fulgte med. Heldigvis var det kontakt som passet på ute-antenna til den gamle mobilen, og med den fikk jeg god og stabil forbindelse, 3-7 Mbps inn og 100-400 kbps ut. En smule asymmetrisk, men godt nok i massevis til vårt bruk. For nedlasting er dette minst ti ganger raskere enn det vi hadde med ICE før 4G.

En annen fordel med Telia-boksen er at den har mye bedre rekkevidde for WiFi. Senere, når jeg ble alene igjen, kunne jeg stå nede i "sag-fjøset" og snakke med Eva på Messenger, og det er god forbindelse i alle rom, på plattingen og i sjågen.

Nå er også Kroklicam på lufta igjen. Det er ei web-kamera som står i loftvinduet og sender et bilde hvert minutt. I anledning nytt fjøstak er kameraet satt opp til også å dekke dette. For å spare batteriene gjennom mørketida har jeg et koblingsur som slår på strømmen til ruter og kamera bare en halv time, mellom 11:45 og 12:15 (normaltid).

Kroklicam


Elgjakta

 

Årets elgjakt har også en egen artikkel her.


Flere bilder

I Galleriet er det mange flere bilder fra 2016.

Sist oppdatert lørdag 10. juni 2017 08:53  
Antall ganger lest: 4800