2015 ble et innholdsrikt år på Birkeli, med mange og lange turer dit. I januar var Harry en tur innom og tok noen bilder. I februar var jeg selv der en tur, som fikk en egen fortelling. I mars var det reingjetere på jakt etter gauper. I påska var det folksomt på Plattingen. I overgangen mai-juni var jeg selv en ukes tur. Så var det Eggesvikmarsjen i slutten av juni, Og i siste halvdel av juli og første halvdel av august var vi der. Jeg kom tilbake i begynnelsen av september alene, og var der både før og etter elgjakta. Til slutt tok jeg en snartur i novemper for å bytte ICE-modem. Fem turer for meg.
Aktiviteter i revy
Med unntak av de første tre ukene av januar, siste uka av oktober og de to første av november, har Kroklocam vært aktiv. I tillegg til å sende bilder minutt for minutt har bevegelsesdetekteringen virket, og sendt bilder som min PC hjemme har lagret. Med disse har jeg laget en animering for hele året.
Du kan styre filmen via kontrollpanelet som kommer under bildet. Spille forlengs eller baklengs med Play, eller bilde for bilde frem eller tilbake, og du kan forandre hastigheten med tallet bak Change Interval. 500 = 1/2 s.
Mellom kamera og vindu har jeg laget en mansjett for å holde fluene borte, men i en periode på våren var det likevel ei flue som kom seg inn og lagde kaos, både minutt for minutt, og bevegelsesdetekteringen. De fleste av disse bildene har jeg fjernet, men kameraet fikk et varig men av episoden. Antagelig la flua igjen en lort på linsa. Gradvis ble bildene uskarpe, noe som kanskje også jeg har skyld i. Jeg prøvde å rense linsa me Q-tips og brillerens, men det ble bare værre for hver gang jeg prøvde.
Jeg har kjøpt et nytt kamera, som allerede ligger der oppe, men det blir ikke koblet opp før jeg får orden på strømmen. Har også tenkt å kjøpe et mer avansert kamera, når tilstrekkelig og sikker strømforsyning er ordnet, som kan dekke området sørøstover.
Harrys januarvisitt
21. januar var Harry en tur innom Birkeli og tok disse to bildene. Her ser vi at alt er i orden, og husene har ikke tatt skade av vinterstormen Ole. Låvedøra står imidlertid på vid vegg, kanskje det eneste ugagnet Ole fikk til. Låshempa var røsket av, så det har nok vært litt ruskete.
Harry fikk igang kameraet, som hadde stoppet av andre grunner enn uvær, så etter 21. januar ble det igjen bilder. Det var nok noe galt med strømtilførselen, for det var ikke fulladete batterier, noe det skulle ha vært med all den vinden det var i januar.
Februar-tur
Den 12. februar kjørte jeg nordover, både for å delta på Odd Even sitt jaktlag-treff den 13., og for å finne ut om det var noe galt med vindgeneratoren. Denne turen er grundig beskrevet i en tidligere artikkel her på sidene, som: Etter Ole.
Ikke lett å folate Birkeli med slike forhold.
Vårtur
Denne turen er også redegjort for her på sidene i artikkelen Vårtur.
Eggesvikmarsjen 2015
I år var denne populære turmarsjen satt til den 28. juni, noe jeg hadde vært så kjekk å love på Facebook i fjor at jeg skulle være med på. Dessverre døde svigermor sent på vinteren, og Eva hadde påtatt seg jobben som bobestyrer. Hun kunne derfor ikke reise hjemmefra før de viktigste saken var ordnet, og leiligheten etter mora var solgt, så det ble ingen tur før i midten av juli, og ingen Eggesvikmarsj på meg.
Selv om ikke jeg selv var tilstede sørget Kroklicam for at begivenheten ble behørig registrert, og tilsammen 432 bilder ble tatt, enten minutt for minuttt, eller ved hjelp av bevegelsesdeteksjon. Alle disse kan du se ved hjelp av animasjonen du får frem ved å klikke på bildet til høyre.
Du kan styre filmen via kontrollpanelet som kommer under bildet. Spille forlengs eller baklengs med Play, eller bilde for bilde frem eller tilbake, og du kan forandre hastigheten med tallet bak Change Interval. 500 = 1/2 sekund.
Sommerferie
Som nevnt ble det ingen sommertur nordover før midten av juli, men da ble det til gjengjeld første gang på mange år at hele familien kom sammen. Det vil si, Eva og meg med Robin, Christian og Helene.
Ved hjemreisen i juni forlot jeg ATVen i Sørvika, så Eva Helene og jeg fikk med all bagasjen fra Sørvika da vi kom den 17 juli, og jeg slapp to turer som vi pleide før.
Den 21. dro vi på handletur til byen, før Cristian og Robin kom den dagen. Til og med en ny gasskomfyr fikk plass på lasteplanet sammen med alle sysakene til Eva, proviant og parkasen til Robin og Christian.
Straks gutta kom ble det tur til Almenningsvatnet.
Og som vanlig var fisken der bitevillig, så det ble en skikkelig storfangst. Dette er faktisk ikke hele fangsten, for Robin og Christian ble hele natta ved vatnet, og kom hjem med enda mer. Denne sommeren var det Robin som slo alle med fiskelykke, både i størrelse og mengde.
Hvis noen lurer på hva vi gjør med all den fisken, men det er ikke noe problem. Da jeg var her i vinter hadde jeg en fryseboks med meg, som vi satte igang straks vi hadde fått orden på strømforsyningen. En inverter (12V likestrøm til 220V vekselstrøm) 600W klarte fint å starte boksen, og den bruker ikke mer enn 40-50W i gjennomsnitt.
Fryseboksen gjorde revolusjon i proviantering. Ikke bare fikk vi tatt vare på fisken fra vatna, men også ferskmat fra butikken er fint å fryse, eller fisk fra fjorden når man har vært der en tur. Gutta var en tur på hytta til Åse, og da hadde de med seg både sei og makrell, som vi hadde måttet kastet mye av hvis ikke fryseren var der.
Sandmovatnan
Da gutta var nede ved sjøen stakk de innom butikken ved Saltstraumen og kjøpte fiskekort for Sandmoen, for første gang både for dem selv og meg. De har aldri fisket i Sandmovatnan, men det har jeg, og siste gang var på slutten av 70-tallet, uten fiskekort.
Vi gikk Kroklijohannvegen til Skålsvikvatnet, fisket oss ned Sandmodalen og kom hjem over Sandmoen i 4-5 tida neste morgen.
Her er gutta ved Saurvatnet.
Og her ved Øyjordvatnet.
En fantastisk tur, men ikke så veldig mye fisk. Noen små ble det, blank og fin og rød i fisken. Herlig steikfesk.
Brobygging
I fjor fikk Odd Even tak i noen skadde autovern-skinner, som Harry og jeg fikk transportert til Tjønnan på høsten. Med hjelp fra Robin fikk jeg slept et par til Elvnesan, og en dag med motorsaga ble det bro der. Godt boltet fast i to store steiner på hver side av elva burde holde den på plass. Her ser vi Elvnesbrua, med gapahuken i bakgrunnen. Denne brua er mest til nytte for elgjakta, men fint å ha ellers når det er mye vann i elva.
Neste brua er over bekken fra Janlia. Her er det ikke noe problem å skreve over for folk til fots, men med ATVen er det verre, og når det er flom er dt håpløst for alle. Om våren eller vinteren, når mildværet kommer, er det vanskelig å komme over bekken med scooter. Da blir nok denne brua fin å ha.
For de brotekniske interesserte kan jeg fortelle at begge broene er fundamentert med en stor stein gravd ned i hvert hjørne, hvor skinnene er boltet fast. I det største sporet på skinnene ligger det fastskrudd en furustokk som danner spikerslag for dekket. Dekket er laget av tørrfuruer som er kløvd med motorsaga, og spikret på stokkene med 5-toms spiker.
Ominnredning
Før gutta reiste hjem igjen bar vi ut kjøkkenkomfyren, og byttet ut Bårstukomfyren med den, og straks Eva og jeg ble alene, startet vi renovasjon av kjøkkenet. Vi tømte kjøkkenet og bar ut kjøkkenbenkene for vasking. Så skuret vi gulvet og ga det et strøk ny gulvmaling før vi satte inn rein benk og den nye gasskomfyren. Vi fikk også skiftet ut den gamle sofaen og den orange stresslessen i stua med den fine skinnsofaen vi fikk av Åse og Thor, den som jeg kjørte opp på vårturen.
Etter at vi hadde bært ut ovnen, og fjernet ovnsrøret, oppdaget jeg at det lå fullpakket med sot og aske helt oppe i røruttaket, og røret må ha vært nesten tett før jeg tok det ut. Det forklarer den dårlige trekken vi hadde i det siste. Det er ikke mer enn 2-3 år siden jeg kjøpte feieutstyr på Clas Ohlson og feiet pipa, men husker at jeg syns det kom lite ned til feieluka i kjelleren, men la ikke merke til at lina ikke gikk så langt den skulle.
Nå måtte det feies på nytt, og her sere dere hva som lå igjen nedenfor kjøkkenuttaket.
Taklekkasje
Under vårturen min oppdaget jeg at den øverste veden i sjågen var våt, og etter nærmere undersøkelse fant jeg vått også i Nysjågen, og jeg så det var vått langst taket på begge sjågloftene. Så et av det første tingene jeg gjorde da vi kom opp i juli var å gå opp på taket og sjekke under torva, og her ser dere hvordan det så ut der. Jeg måtte rulle av torva langs hele taket, og stikke Platon-remser under den øvre og over den nedre plasten. Her hadde jeg nok vært for kjip med overlapp da jeg tekket taket høsten 2004. På østsiden hadde plasten seget over 10cm, mens den på vestsiden hadde ligget i ro.
Høstferie
Ikke lenge etter at vi kom hjem til Lunner pakket jeg igjen bilen for årets høstferie. Jeg hadde lyst til å få god tid til alle de gjøremålene jeg ikke fikk gjort denne sommeren, og så var det dette med rypa. For å passe på at ikke tjyvjegere tok de få skogrypene som er igjen i området måtte jeg være der før den 10., da småviltjakta startet. Det var også skogrydding for å få utsikt til Sommerfjøsteigen og ved i sjågen, ny regulator til vindgeneratoren, ny og større 220v omformer, vedovn til kjøkkenet og mye mye mer ugjort som var på programmet før jakta.
Ny kjøkkenovn
I bilen hadde jeg en god gammel Jøtul 602, ifølge fabrikken verdens mest solgte vedovn, som var i huset vårt på Lunner da vi kjøpte det i 1994, og antagelig fra det ble bygget i 1975. Denne skulle jeg ha på kjøkkenet, som erstatning for vedkomfyren som ble byttet ut med gasskomfyr. Nå det blir kaldt i været må man ha oppvarmin på kjøkkenet også, noe man ikke kan sløse med gass for å få.
Med 50mm brannmurplate kunne jeg plassere ovnen bare noen cm fra veggen, så her som det gamle kjøleskapet og gass-toppen sto, var det perfekt plass for ovnen. Med nyfeiet pipe som ga god trekk skulle det vise seg at denne ovnen ga mye bedre varme enn den gamle komfyren, nesten like mye som ovnen i stua. Etter mye mas fra branntilsynet på Lunner, om å sette inn varmeplater på sidene til fyrkammeret, fant jeg et par plater fra en kassert komfyr, som jeg tilpasset og monterte inn. Ikke for mer varme eller effektiv fyring, men for å unngå skrekk i ovnsidene.
Motorsagmasakren
Fra huset på Birkeli var det dårlig utsyn over Sommerfjøsteigen, en plass elgen gjerne besøker eller trekker langs skogkanten på østsiden. Det ser vi godt på bildet til venstre nedenfor, som ble tatt i 2012. Her var det behov for rydding, og for å fylle sjågen med ved.
Med motorsag og Fiskars machete gjorde jeg veg i vellinga i løpet av en dag, og slik så det ut etterpå
Denne utsikten kunne jaktlederen Odd Even ha fra kammerset når han sto opp.
Vedsjågen ble snat full, så resten måtte røyses opp på Nysjågveggen, slik de tørket veden i gamle dager.
Før
Vindmølla
Historien om vindmølla, eller vindmøllene, er både lang og underlig, og veldig teknisk innimellom, men kanskje nyttig å lese for andre som har tenkt å skaffe seg en sånn strømkilde. for å få litt forhåndsinformasjon anbefaler jeg å lese tidligere skriverier, som: Strøm fra Vindhågen, Gullforgylt skit, Etter Ole og Birkelivår 2015.
Det var ikke bare mølla som ble ødelagt under Ole, men også laderegulatoren ved batteriene. Sikringen på 50A gikk også, men det er ikke til å forstå at både den og regulatoren røyk, for sistnevnte skal klare 60A, mens generatoren aldri skal være i stand til å levere mer enn 30A, her har det skjedd noe spesielt.
Så, hva skjedde egentlig under Ole?
Her er et bilde av innmaten i den gamle mølla som ble kastet av masta. Det har vært full fyr og det har gått store strømmer. Kan det være lynet som har slått ned? Det forklarer mye av det vi ser her, og også at sikringen og regulatoren røyk, men andre ting taler imot lyn. Det er for eksempel ingen ytre tegn på det. Hadde det vært et skikkelig lynnedslag skulle det vært brennmerker både på mølla, masta og nede ved batteriene.
Med det som skjedde med de to nye møllene, tror jeg heller på svikt i selve generatoren. Den er garantert å tåle konstant vind på opptil 50 m/s, noe som er vanskelig å forestille seg kan oppstå her oppe. Det er i så fall sterk orkan. I Bodø ble det målt 33 m/s i kastene under Ole, mens middelvinden på det sterkeste var 25 m/s. Det er nok heller en kombinasjon av sterk vind og de lange strømledningene, noe jeg skal prøve å forklare senere.
Are-mølla som jeg satte opp i vår fungerte fint, med den innebygde ladekontrollen, helt til i høst. Da jeg skulle installere ny ladekontroller, med mulighet for dumplast, koblet jeg fra mølla ved å kortslutte ledningen fra vindhågen, som foreskrevet av fabrikken. Når ledningen er kortsluttet sørger regulatoren for at rotoren bremses opp, og surrer såvidt rundt selv i sterk vind. Noe tilsvarende skjer i normal drift hvis effekten ved sterk vind overskrider 450W. Da kortslutter regulatoren selv kretsløpet, og oppbremsingen som da skjer fra stor hastighet lager det "elgoksebrølet" jeg tidligere har beskrevet i historien Oksen som brølte. Da jeg koblet Are-mølla inn igjen skjedde det noe som ikke skal skje, den fortsatte å gå sakte som om kretsen fortsatt var kortsluttet. Jeg fant ut at på den ledningen jeg brukte for å korslutte med var det en løs mutter i ene enden, så jeg antok at det var grunnen, og at noe hadde blitt ødelagt i elktronikken.
Med troen om at det var den vaklevorne kortslutningen som var årsaken til feilen, monterte jeg opp den mølla jeg hade kjøpt av Oddvar Freding, den som hadde stått på Vasshauet. Denne fungerte fint i noen dager, helt til det blåste opp til sterk kuling. Da begynte den også å brøle, og jeg tenkte at nå skulle jeg få slutt på bråket ved å koble ut mølla med kortslutning. Dessverre skjedde det nå det samme med denne mølla også da jeg koblet den inn igjen, og nå hadde jeg ikke dårlig kontakt. Altså var det noe annet.
Ifølge fabrikken skal dette ikke være mulig. Det er levert og installert flere tusen slike møller, men ingen har rapportert feil etter kortsluttet kretsløp, noe som er vanlig å gjøre, og som jeg også gjorde mange ganger mens jeg hadde den første mølla på hustaket. Fabrikken kunne derimot fortelle at de aldri hadde hørt om noen som hadde så lange ledninger som det jeg nå har, men med den dimensjonen på kablene burde det heller ikke være noe problem. Nå tror jeg imidlertid at det er nettopp avstanden som er problemet.
Når ledningene ligger adskilt, som de gjør i mitt tilfelle, er induktansen i ledningene omkring 1/2 mH, noe som omtrent tilsvarer primærvindingene i en bilcoil. De transistorene som kobler ut og inn generatoren vil virke som stiftene eller transistorene i bilens tenningssystem, og det kan oppstå spenninger på kanskje hundre volt eller mer hver gang kretsløpet brytes. Akkurat dette kan være forskjellen på mitt anlegg og det som er vanlig. Teorien styrkes av at på Are-mølla fant jeg at to av de tre transistorene var ødelagt. De skal tåle 60V, men å stadig utsettes for høyere spenning vil til slutt knekke dem.
Jeg er ganske sikker på at dette er årsaken, og det er i så fall flere ting som kan gjøres. Ved å legge ledningene tett sammen vil induktansen reduseres til 1/10, og tilsvare avstander på bare 20 meter, som må være veldig vanlig. Det vil også redusere spenninger til 1/10, som ganske sikkert ligger langt under det transitorene skal tåle. En anne og enda sikrere løsning er å montere et rele på masta for å kortslutte ktesløpet. Problemet med det er at jeg må ha en ledning ekstra for å kontrollere releet nedenfra, eller ha en radio-fjernkontroll. Jeg har kjøpt mange nye transistorer, så jeg kommer til å prøve det enkleste først, å bunte ledningene tett sammen.
Fjellrypejakt
Vi har pålagt oss full stopp av jakt på skogrypa, som nesten er utryddet, og siden det ikke er så lurt å jakte i området elgen er, nå like før jakta, tok jeg meg en tur på Skålfjellet for å tilfredstille suget etter rypejakt. Kanskje fant jeg noen fjellryper der. Fjellrypa er ikke så stedsbundet som skogrypa, eller lirypa som den heter offisielt, så jeg tenkte det kunne ikke skade å skyte noen.
Jeg gikk en runde over hele Skålfjellet, helt til Skålsvikhågen, men fant bare en enslig stegg, som var så spak at jeg skjøt han på bakken på bare 25 meters hold. Dette var alt jeg så av ryper på hele turen, og jeg angrer egentlig at jeg skjøt steggen.
Det var imidlertid en kjempefin tur, med fin og klar høstluft. Her er et bilde jeg tok fra fjellet over Åg, hvor vi ser Høgtind, Ramskjelltind og kan skimte Junkerdalsfjellene.
Klart for jakt
Med hageslange og piassavekost ble det rent låvegolv, og klart for storslakting.
Jaktlaget er samlet kvelden før jaktstart, og planen for årets jakt diskuteres og protokollføres.
Fra venstre: Jan Roger, Ørjan, Harald, vall-sjef Odd og Lars Jørgen
Fra venstre: Brynjar, jaktleder Odd Even, og Inge Lars.
Jaktdagen 2015
Denne sommeren hadde jeg vært varsom med trafikk i områder elgen holder seg, også i Skåla, men begjæret etter multer var for stor, så da karten begynte å modnes måtte jeg ta en raid. Jeg gikk høyt i Skållia og Trappbergskogen, og så at begge områdene, og høyt oppe mot skoggrensen, var det mye tråkk, skit og beitetegn, noe jeg rapporterte til Odde Even og jaktlaget ved flere anledninger.
I år bestemte vi oss derfor for å starte jakta med et driv i Skåla, og Brynjar fikk æren av å drive. Vi hadde seks poster, og Lars Jørgen satt ved østkanten av Trappbergskogen, mens Odd Even satt på østkanten av Sommerfjøsteigen, nesten ved Sprutan. Jeg selv satt ved berget ovenfor Hertvikhøla, hvor jeg hadde utsikt til ruta Brynjar skulle gå. Han startet drivet litt over kl. 7, helt oppe i Øverskåla.
Ikke så lenge etterpå, like etter at han hadde passert Skålbekken, så jeg ei ku med kalv komme sakte sigende ned lia under Øverskåla. De var en stund i åpent terreng, men alt for langt hold for meg, med retning ned mot Odd Even. Brynjar hadde nok ikke sett disse dyra så jeg meldte fra på radioen da jeg forsto at de ikke ville komme til meg.
Da Brynjar kom inn mot Trappbergskogen meldte han også om ku med kalv, og vi trodde vel alle det var de samme dyra, men han sa de var på veg unna ham, mot Ågvatnet. Ikke lenge etterpå hørte vi skudd fra Lars Jørgen, og han var snar å melde at ku og kalv var skutt.
Heldigvis var Odd Even dreven nok til å sitte i ro og vente på eventuelt flere dyr. Han hadde nok mistanke om at de dyra jeg så ikke var de som Lars Jørgen fikk, og det hadde han rett i. Det gikk ikke mange minuttene før det smalt nede på sletta, og han kunne melde at en kalv var skutt, men kua måtte få gå. Vi hadde bare ei ku på årets kvote, Sandmoen inkludert, så den kunne han ikke skyte. Et fint eksempel på hvor viktig det var at Lars Jørgen straks meldte fra om sitt kufall. Det var ikke mange minuttene han kunne ha ventet før ulykken hadde hendt, og ei ku for mye hadde blitt felt.
Lars Jørgen med sin ku (kalven ligger utenfor bildet).
Odd Even sin kalv, like ved Sommerfjøsen.
Etter at Odd Even hadde skutt kalven avsluttet vi Skål-drivet, og Sandmoen var klar for et driv i Janlia. Harald dro til Nylendhågen for å poste der ifall dyr kom over til Kroklimark. Like før klokka var ni meldte han om en fin okse skutt i skaret der Bekkedalen starter, som blir øverst i Nylenddalen. Dette var siste dyret i kvoten for vårt jaktlag, så hele jakta var unnagjort de to første timene av første jaktdag.
Oksen til Harald.
Før det ble kveld var alle fire dyra inne på låven og flådd. Litt av en dag!
Mens flåinga foregikk på låven startet kjøkkengjengen forberedelsen til kvelden middag, stekt tørrfisk med bacon og diverse tilbehør. Det ble en fortjent festmiddag etter en fantastisk vellykket jaktdag. Harald hadde bare en dag for å delta, da han og kona skulle reise til Israel til helga, men sannelig fikk han med seg alt, til og med festmiddagen.
Til bords: Nærmest Brynjar, til venstre og med sola rund bordet: Lars Jørgen, Odd, Jan Roger, Odd Even, Ørjan og Harald. Fotografen Inge Lars har plassen ved Odd Even.
Kjøttpakking
På tross av sviktende vindkraft hadde jeg rikelig tilgang på 220V strøm, og med både kjøttkvern og vakumpakker, og likt modnet kjøtt, lovet det godt for effektiv og konservering av alt kjøttet jeg hadde. Med både jeger- og grunneier-andel hadde jeg over 100 kg råslakt å ta vare på, men med så gode hjelpemidler gikk det fort unna.
Det ble fire fulle bananesker, som straks ble fraktet med ATV, båt og bil til Bodø, hvor Odd Even hadde plass på fryselageret til Nor Lines.
Høstflom
De siste dagene av november hadde vi et vildsomt regnvær, og med en knusktørr bakke, som ikke var særlig svampaktig, randt nesten alt direkte ut i bekker og elv. Valnesvatnet ble fort stort, og her ser vi båten vår flyte fint forbi bjørka vi pleier å gjøre fast til, etter at båten er dradd opp på tørre landet, og fortsatt et par meter unna treet.
Dekket på brua ved Elvnesan ligger omtrent en fot under vann, og marka på denne siden ligger en fot under brudekket. Altså ville det vært umulig å komme seg over selv med lange gummistøvler. Med ATVen skulle jeg imidlertid fint klart det.
Her er samme brua under normal vannstand, etter at flomen hadde gitt seg, og som man ser, brua ligger akkurat på samme plassen.
Modemskifte
Tidligere på året meldte ICE om overgang til 4-G nettverk, og at alle modemer måtte byttes ut, men at det skulle sendes meldinger om når de forskjellige stasjonen ble ombygd. Jeg fikk tilsendt nytt modem allerede før sommerferien, og hadde det med meg da jeg reiste ti Birkeli i juli. Det kom imidlertid ingen meldinger om bytte for Salten mens jeg var der, og heller ikke i løpet av høstoppholdet. Jeg var ikke sikker på om jeg hadde forbindelsen med Småtindan i Steigen eller Rønvikfjellet i Bodø, for uansett måtte det være refleksjoner i fjell eller flåg som ga meg dekning. Uteantenna måtte peke rett mot Snaubakken for beste resultat, så da er det Svartflåget eller en Falkflaugtind som reflekterer signaler.
Den 22. oktober, ei uke etter at jeg reiste hjem, kom meldingen om at Rønvikfjellet-vest skulle oppgraderes til 4-G, og dagen etter kom det bilder som normalt, 12:45 til 13:15, men dagen etter, den 24., var det stopp. På nettsiden til ICE så jeg at Steigen enda ikke hadde startet oppgradering, så da var det klart at det er Rønvikfjellet jeg har hatt kontakt med hele tiden.
17. november reiste jeg med fly til Bodø, tok bussen til Ertenvågdalen, og gikk til Birkeli. Det gikk greit å bytte modem, men skuffelsen var stor da det nesten ikke var liv på nettet. Jeg fikk brukbar forbindelse inn (download), men nesten ikke noe ut (upload) i det hele tatt, selv om indikatoren viste to streker. Innimellom kunne det komme litt ut, men jeg klarte aldri å få et bilde fra mobilen avgårde. Likevel satte jeg opp koblingsuret til å slå på modem og kamera kl. 11:45 og av igjen kl. 12:15, mens kameraet ble programmert til bare å sende 5 bilder, fra kl. 12:00 til 12:05. Alt dette var for å spare strøm gjennom mørketida.
Det er antagelig på grunn av mye svakere utgangseffekt på det nye modemet at det går så dårlig upload, og jeg vet ikke om det lar seg gjøre å øke den. På dekningskartet er det imidlertid markert "ingen dekning" for Birkeli-gårdene, mens det var "dårlig eller ingen dekning" tidligere. Før var det også markert det samme for Rylen, mens det nå står "god dekning", og de sier at man kan regne med 10-40 Mbps der. Dette gir håp for en god løsning med å plassere modemet i en kasse på masta på Vindhågen, hvor jeg jo har strøm. Jeg kan ha en antenne mot Bodø, og en wifi parabol ned mot Birkeli, noe jeg kommer til å teste ut så snart jeg kommer tilbake dit.
Hittil har jeg bare fått bilder fra kameraet omtrent annen hver dag. 2-3 dager uten og 2-3 dager med, og noen dager har jeg fått alle 5 bildene til akkurat rett tid, mens noen dager kommer det bare ett bilde på slutten av på-tiden.
Mens jeg var der kom det 10cm snø, og det ble rene julekortstemningen.
Se alle bildene fra 2015 i Galleriet.
ICE
