Birkelisidene

...Birkelis gode sider

  • Forstørr
  • Standard skriftstørrelse
  • Forminsk
Hjem Diverse Birkelivår 2015

Birkelivår 2015

E-post Skriv ut PDF

Birkelibjørka

I år var Valnesvatnet åpent før gjenomsnittet, 17. mai, så jeg reiste nordover så snart hjemlige forpliktelser var unna, nemlig den 21. Dette er det tidligste jeg har vært der på veldig mange år, så jeg fikk gjenoppleve den eksplosive nordnorske våren, og hadde nesten glemt hvor vakker den kan være.

 

 

 

Turen nordover

Den gikk unna på 20 timer, fra Lunner til Vasshauet, nonstop unntatt et par timer tilsammen med powernaps, og jeg hadde mange naturopplevelser i de små nattetimene.

Jeg så tilsammen ni elger, tre harer og to rever langs veien. Av elgene var det tre enkeltdyr, et par ungdyr og til slutt tre dyr sammen.

Det første enkeltdyret var en nyfødt kalv som stavret seg langs autovernet foran bilen som var foran meg, litt nord for Oppdal. Den krysset så over veien, og gikk opp på et gressjorde hvor den la seg ned. Den kan ikke ha vært mange timer gammel, og siden den var alene på veien er det dessverre mest sannsynlig at mora hadde blitt påkjørt, og tatt vare på, uten at kalven ble oppdaget. En annen mulighet er at hun hadde en tvilling på gang like ved veien, og den førstefødte hadde gitt seg avgårde på oppdagelsesferd. På bildet nedenfor kan vi såvidt se det brune hodet. 

Elgkalv

Både sør og nord for Saltfjellet så jeg mye gult langs veikantene, og før jeg kom til Tuv måtte jeg stoppe for å fine ut hva slags blomster dette var. Det viste seg å være den vi sørpå kaller marianøkkelblom (Primula veris). Å dømme etter størrelse og tetthet skal det i år bli et bra kornår, ifølge gamle tegn (se Skog og Landskap).

Marianøkkelblom

Fortsatt mye snø

På bildet jeg tok første dagen, den 22. mai, ser vi at det er enda mye snø igjen. Nesten hele Sommerfjøsteigen og Trappbergskogen er dekket.

Snøflekker

En uke senere, den 29. er mye av denne borte.

Mindre snø

 

Rein beiter

Det var stadig besøk av rein som betet på de saftige skyddene på Gardslia, og ei simle med to årsgamle oksekalver kom stadig innom. De var ganske tamme, og fortsatte å beite bare 10-15 meter unna mens jeg gikk mellom husene. Her ser vi at det ene ungdyret har grønn klave, som jeg antar er merket til Kuhmunen sine.

Simla Merket kalv Hjorter

 

Sofa til Fjells

I fjor sommer var Eva og jeg på besøk hos Åse og Thor på hytta deres, og fikk overta en stor fin sofa de skulle bytte ut. Denne hade de kjørt opp til Vasshauet og lagret i naustet. Nå var det tiden for å få den opp til Birkeli, så jeg fikk hjelp av dem til å laste den opp i alu-båten til Thor, slepe den til Sørvika og laste den på ATV-hengeren til Harry, som jeg hadde lånt for anledningen, og her ser vi at hele sofaen fikk plass på denne.

Sofa på henger

Det var veldig bløtt på myrene, så jeg bestemte meg for at det skulle bli med denne ATV-turen på en stund.

 

Ny vindgenerator

Den gamle generatoren som ble tett av uværet Ole i vinter fant jeg nå like ved stolpen på Vindhågen. Kurt hadde lagt den der etter å ha funnet den i bakken på østsiden. Som vi ser er det bar ett blad igjen, og tuppen på det er borte. De andre fant jeg bare noen biter av rundt hågen.

Den gamle

Noen tørn på propellnavet avslørte at lagrene til generatoren var slarkete, og det var noe som tok inni. Antagelig var det derfor den bråket så fælt i kraftig vind. Det betyr at det var ikke den store ulykken at den ble tatt av vinden wink.

Mens jeg var på Sandmoen med Harrys henger, mandag 2. pinsedag, var jeg innom hos Are og fikk hans generator, som er akkurat maken til min gamle. Allerede på torsdag var den på plass og i drift, og da jeg fikk god vind dagen etterpå viste det seg at denne var så godt som lydløs.

Den nye på plass

 

De som har god båndbredde på sitt internett kan spille denne videoen og høre at det ikke er mye lyd fra generatoeren, i alle fall klarer den ikke å overdøve støyen av vind i mikrofonen på telefonen min. Når batteriene er fulladet kjører den 30 s full fart og 30 s oppbremset. Det samme vil skje når vinden er for sterk.

 

 

Ole Benjaminsens tufter

I en tidligere artikkel her på sidene, Hvordan Johanna og Lars fant Kroklia, skrev jeg om Ole Kristian Benjaminsen som flyttet hit sammen med Mikkeline Pedersdatter fra Aust-Almli, ifølge kirkebøkene fra Snasen i Mo kirkested til Kroglien 17. august 1845, 25 år før før mine oldeforeldre kom hit. Da jeg hadde en prat med Johan Birkeli i vinter forklarte han meg hvor de hadde huset sitt, og nå, når storgraset ikke hadde vokst stort og skjult detaljer i terrenget, fant jeg stedet.

Først ser vi den mosegrodde husmuren, med materialstablen til Jan Arne. I midten tatt fra nordsiden, med fjøsruinen til Sakarias nærmest og Larsgården bortenfor. Til høyre ser vi den fra sørsiden, med Sakarias-huset mellom buskene.

Husmuren til Ole Mot sør Mot nord

Ole flyttet med familien sin til Sørfold sommeren 1868, mens Johanna og Lars flyttet hit sommeren 1870. Senere, omkring 1880, flyttet hans sønn Kristian fra Sørfold til Falkflaug (øvre), hvor han ble far til bla. Ivar.

 

Andre tufter

Når man kommer fra Sørvika og har passert Gamsletta og den eneste oppestående utløe (skytte), den som Johan-folket har lagt bølgeblikk på taket til, tar det av en sti opp til Sakarias/Johan-huset. Bare noen meter opp den stien fant jeg tuftene etter et lite hus, med mur etter en vei sørøstover mot Mølnbakken. Hva som har stått der vet jeg ikke, men det kan sikkert Johan-folket fortelle.

Gamslett-tufter Vegmur

Dette er også detaljer man ikke ser når gresseet vokser stort og buskaset får blader.

 

Grå-Mikkel sin siste hvile

På bildene fra Kroklicam har vi flere ganger i vinter sett en rev med gråsprengt pels på rygg og hale. Etter å ha lurt på hvorfor det var så mye makkfluer rundt sjågen, og at det luktet dårlig tørrfisk i vedsjågen, kikket jeg inn døra til Nysjågen. Der oppdaget jeg mellom sprekkene i gulvet at det lå en død rev under telet. Dette må være "Grå-Mikkel", som bare har lagt seg ned der på sitt siste hvile.

Gråmikkel

 

Mye vinterskit av elg

Hele veien fra Sørvika til Birkeli var det mye vinterskit av elg å se. Tidligere var det stort sett ved Tjønnåsen og ved Sørenden av Sør-Tjønna det har vært noe slikt, men nå var det helt frem til husene. 5-6 ruer nede på Sommarfjøsteien, ved Sprutan, og til og med ved rognene bak Melhuset, som vi ser her på bildet.

Elgskit

 

Revehi?

Like nord for Bekkehuset fant jeg for et par år siden et digert hull i bakken, som sikkert reven hadde gravd opp. Det har heller ikke vært synlig i storgraset, men nå var det ikke vanskelig å finne. Jeg stakk kameraet litt ned i åpningen og knipset. Da ser jeg at det er nesten ei grotte der inne.

Åpningen Grotta

 

Turthagen

Turt (Cicerbita alpina) har vært en viktig grønnsak og C-vitaminkilde i gamle dager, spesielt verdsatt av samene, og elgen elsker den. Ulempen er den korte sesongen. For en uke siden var den ikke synlig, og om en uke er den beisk, og uspiselig for våre moderne ganer.

Turthage Fjell-salat

Til venstre er min naturlige grønnsakshage på Birkeli. 2-3 sånne klaser har jeg på tomta. Til høyre har jeg plukket noen, og pakket ut kjernen for dagens Joika-middag. Den smaker som vanlig salat.

 

Eggesvikveien

Først var det meningen at jeg skulle kjøre opp en ovn for Harald, fra Vasshauet og Sørvika, men da det var så bløtt på myrene bestemte vi oss for heller å ta den fra Eggesvika. For sikkehets skyld tok jeg meg en tur til Ågvatnet for å sjekke mulighetene den vegen, og oppdaget fort at det ikke var så lurt. Allerede ved Ågvatnet var det så mye igjen av storskavlen, og etter varme vi hadde fått de siste dagene var den så bløt at jeg kjørte meg fast, og skulle nesten ikke klart å komme tilbake selv med en tom ATV. Med tanke på skavlene ved inngangen til Bærrfjellet, som Svein hadde rapportert om, fant jeg fort ut at å kjøre en tung ovn denne vegen var umulig, så den transporten ble utsatt til senere i sommer.

Eggesvikveien

 

Se alle bildene, og flere, i Galleriet.

 

Sist oppdatert søndag 07. juni 2015 21:33  
Antall ganger lest: 5526