Valnesvatnet har vært delvis åpent i hele vinter, selv etter en lang periode med frost. I midten av februar derimot frøs det igjen og det la seg sne over hele vatnet, men det var et skummelt dekke. Dette bildet er tatt fra Frostmolia den 29. februar, etter ei natt med mildvær og regn.
Den 3. februar tok Harry dette bildet fra Mølnvika, hvor vi kan se at det er åpent helt inn til land ved Vindhågen.
Og her et fra Sørvika hvor det er is i osen, men åpent like uten for odden.
Det kan på begge bildene se ut som at det er is langs hele Isviklandet, og inn under Tverrberget helt sør på vatnet, så da Kurt, Harry og jeg skulle kjøre opp diverse saker til Birkeli og Sandmo onsdag den 22. tenkte vi at vi kunne prøve å komme oss langs østsiden.
Vi kjørte innenfor Urskarholmene og holdt oss nærme land, mens Kurt stadig sjekket isen med sin drill.
Her er vi straks under Tverrberget og Kurt viser at tykkelsen på nederste isen er ca 5cm. Det er to lag is, med 10-15cm sørpe mellom, men det øverste er bare en tynn skorpe med noen cm sne på toppen. Når vi trår hardt går vi lett gjennom, men stopper på bunnisen. 5cm stålis skal være trygt for denne typen belastning, men hva når scooteren graver seg gjennom toppen og graver seg ned i bunn-isen?
Da vi hadde passert Tverrberget, og begynte å nærme oss Sørvikodden, målte Kurt farlig tynn is, og da Harry prøvde å holde farta for å forsere den siste korte trekningen til odden gikk det galt, og han gikk gjennom bunn-isen.
Her holdes scooteren oppe av meien foran og sleden med båten bak. Uten en båt på sleden tror jeg dette hadde gått veldig galt.
Harry ble gjennomvåt etter selv å ha tråkket gjennom, så vi måtte bare forlate åstedet og komme oss tilbake til bilen. Min scooter som er mye lettere enn Harrys fløt fint oppå den øverste skorpa, og den var god å ha for returen.
Etter å ha kjørt Harry og Kurt tilbake tok jeg bagasjen min på sleden og kjørte samme løypa til Sørvika og opp til Birkeli. Mellom råka og Sørvika tok jeg også båten på slep, så den havna trygt på land der. Det var kanskje ikke helt trygt, og litt over grensen for det hasardiøse, men jeg var ganske innbitt for å komme meg til gårds før det ble mørkt. Alternativet var å kjøre i land på Frostmo og på land derfra til Sørvika, men med mye snø etter sist det var kjørt der hadde jeg lite lyst på den turen.
Fredagen fikk Harry med seg Arnfinn og Leif, og med min og Leif sin scooter, samt planker, tau og ei batteridrevet vinsj klarte vi til slutt å berge Harrys scooter. Han gikk riktignok ned enda en gang, og det samme gjorde jeg da jeg i tåpskap krysset sporet Harry kjørte før han gikk gjennom første gangen, men tilslutt var alt utstyr reddet og last sikret på land. Leif tok flere bilder an denne aksjonen, så hvis jeg får tak i noen av disse skal jeg legge dem inn her og i Galleriet.
Senere på fredagen, og hele natt til lørdag var det god frost, så lørdagen kjørte jeg tilbake til åstedet, etter først å ha konstatert at det hadde frosset skikkelig på toppen. Ja det var blitt så kraftig is over råka at jeg godt kunne både ha gått og kjørt over der Harry gikk gjennom. Da fikk jeg berget alle plankene til Sørvika og mine rør til Birkeli, og alt var såre vel. Her ser dere at de ligger trygt plassert i fjøsruinen
Før jeg skulle returnere hjem den 29. slo det om til mildvær og regn, så jeg tok beslutningen å sette scooteren på låven, og gå landevegen på ski tilbake til Nordvika. Det var nok en klok beslutning når man ser hvordan vannet ser ut på¨det øverste bildet. Det er meget tvilsomt om den øverste skorpa hadde bært en tung mann på ski, og hva som er under er enda mer tvilsomt.
Hva er det som gjør (Inner)Valnesvatnet så spesielt at det ikke frøs selv etter en lang periode med frost, når resten og de fleste andre vann har trygg is? Jo, det er to ting. Først er det det at det er et veldig dypt vann, og så er det det at hele den kalde perioden har det blåst jevnt og ganske kraftig fra sørøst. Det er nettopp den sørøstlige delen av vannet som er dypest, og da skyver vinden overflatevannet nordvestover og kjøles ned, slik at det fryser etterhvert, mens det tilføres varmere vann fra dypet i sørøst. Dette skjer helt til temperaturen på alt vannet har sunket til 4 grader. Da først begynner det å fryse på ovedflaten, og hele vannet blir islagt.
Som et sluttord kan jeg komme med en formaning om det å ferdes på usikker is: Vær aldri alene, og hvis man reiser med scooter, ha med langt og kraftig tau.
