Når kroklifolket skulle til Nygårdsjøen hadde de ofte tunge bører både frem og tilbake, ost og smør nedover, mel og annen nødvendig handel tilbake. Det var derfor om å gjøre å gå den veien som både var kortest og hadde minst høydeforskjell. De gikk alltid over Vakkerdalen og Kvannskaret, men over Sakriolsatindnakken (Middagstindnakken på kartet) var det to muligheter, en sikker men høytgående, og en farlig men mest effektiv, Kroklijohannavegen.
Johanna Sandmo, hennes datter Tony, blant andre, kan bekrefte at denne vegen ble kalt Kroklijohannavegen av Sandmofolk i gamle dager, noe som sannsynliggjør at det var Krokli-Johanna som oppdaget denne ruten. "Sandmo-Johanna", som er barnebarnet til Krokli-Johanna, forteller også at det var sistnevnte som fant på navnet Vakkerdalen. Det er ikke bare det at naboene kalte vegen opp etter henne som gjør det sannsynlig at det var hun som fant på å gå der. Det var nemlig i den tiden hun kom til Birkeli at det ble landhandel på Nygårdsjøen, og først da det var om å gjøre å finne en lettvint veg dit.
Johanna og Lars flyttet til Kroklia fra Hammarnes sommeren 1870. På den tiden var det ikke noe handelssted man kunne komme til fra Birkeli uten båt, så da Lars Nilsen startet landhandel på slutten av 1880-tallet på Nygårdsjøen var det en stor lettelse for Kroklifolket, både for å levere smør og ost, og å handle nødvendig husforråd. Det var nok Johanna som for det meste hadde denne oppgaven, og som hadde størst interesse av å finne den mest rasjonelle ruta dit. I 1890 hadde de 11 barn, i alderen fra 2 til 21 år, så de hadde et rimelig stort behov for varer de ikke kunne produsere selv.
På kartet nedenfor kan du se denne strekningen i heltrukken rødt, mens den "sikre" veien er stiplet. Johanna må ha vært både uredd og snop, for det er både risikabelt og vanskelig å følge denne stien. Noen plasser bærer det lukt ned i Innervatnet, og hvis det var isete eller sleipt kunne man lett havne den veien.
Litt villedende står det Middagsfjellet på kartverket sine kart, men den tinden på 491 meter kalles Sakriolsatind, etter Sakarias Olsen i Sandmodalen, ikke Middagstind som jeg har skrevet, mens Middagstind er den på 468 m, titt vestenfor. Det jeg har kalt Middagstindnakken på kartet skulle da heller hete Sakriolsatindnakken. Det jeg har kalt "Middagstindhøla" heter vissnok Middagstindskåla, ifølge Are Kjellså.
Når du kommer fra Birkeli og har funnet veien opp til den ryggen som er forlengelsen av Rylen opp mot Middagstinden, på kartet kalt Rylnakken, er første bøygen å finne "inngangsporten". Du kan skimte to steiner omtrent midt på bildet nedenfor. Hit skal du komme ved å krysse dalen opp fra Hertvikhøla, som vi har foran oss, men du skal gå enda et stykke oppover Rylnakken, og ikke krysse dalen før du er nesten på høyde med steinene. Når du er i terreneget er det lett å se hvor det er best å gå.
Her er du kommet til disse steinene og ser nå tydelig hvor stien går.
Når du har passert den første dukker det opp en tredje veiviser, en liten varde som du skal passere litt ovenfor. Den strekningen vi ser her kan være skummel, men du har flere alternative valg. Er det glatt kan du velge noen små omveier for sikkerhets skyld.
Et skummelt parti, men ikke så ille som det ser ut til, bergsprekka gir godt fotfeste.
Rundt knausen er det en grei strekning videre.
Videre langs bergsprekken kommer du til et punkt hvor du har to valg, enten å fortsette i samme høyde, eller å klatre litt nedover.
Før vi ser på de to valgene kan vi ta et tilbakeblikk herfra.
Det øvre alternativet ser greit ut herfra, men et stykke fremover kommer et punkt som krever dristighet og lange bein.
Som du ser her kan det være vondt å forsere disse bergene, men er det tørt går det bra.
Er det derimot vått på bergene er det sikrere å gå litt tilbake og klatre litt nedover. Det er lett å se hvor folk gikk her, med mange fine klatretrinn i bakken.
Her kan du også tydelig se stien, men den er mye gjengrodd av skog.
Videre er det nå rene motorveien.
Fin utsikt her, men gå forsiktig.
Passerer du denne steinen vet du at du er på stien.
Nå er faren over, for herfra er det slutt på glattberg og dype juv. Nå er det bare ikke å gå for høyt opp mot Middagstinghøla, eller Middagstindskåla som Are tror den heter og som passer bedre i forhold til andre navn i nærheten. Vi skal ta til høyre mot den slaken du ser ytterst til høyre på bildet, uten å miste høyde men heller holde en jevn stigning opp mot neste merkestein.
Der vil du snart se denne veiviseren som markerer inngangen til Vakkerdalen.
Og når du er ved den ser du neste.
Her kan du snu deg og ta et tilbakeblikk på ruta du har gått.
Over kneika ser du inn i Vakkerdalen, og omtrent midt på bildet skal du ned i skogen. Du holder høyden du har dit.
Slik ser det ut i skogen der du skal gå ned, ganske gjengrodd her også.
Ute av skogen finner du igjen stien, og herfra skal du holde høyden over bekkefaret. Både hitenfor og bortenfor bekken er det to nye merkesteiner, men de er vanskelig å se på dette bildet.
Her på tilbakeblikket ser du de to første, en på hver side av bekken.
Videre ser du den andre steinen og du skal gå litt til venstre for knausen du har på andre siden av myra, litt til høyre for midten av bildet.
Der dukker det opp denne tydelige steinen som du passerer til venstre for.
Her går du midt over myra,
og mellom bergknausene her.
Så dukker det opp nye steiner. Herfra går du der det er tørt og fint å gå til du er oppe på berget til venstre og i øvekanten av den svarte tørrbekken. Før den har du også krysset fjellbekken som kommer helt fra Lisjågvatnet oppe i Skålfjellet, eller Ågfjellet som det også kalles.
Nå er du over Lisjåvassbekken og nesten oppe der du kommer inn på "Sikker-stien".
Nå er du der, og kan skimte en ny stein på berget over Vakkerdalskogen.
Videre skal du følge merkesteiner som ligger langs kanten av bergene oppover, først den du så på forrige bilde, og videre helt til den du ser oppe mot himmelsynet.
Den har du her, og du kan skimte de to siste.
Her er de siste før du er i øverdelen av selve Vakkerdalen.
Og her først går du ned i skogen i øvre delen av selve Vakkerdalen.
Nede i dalen er det bare å følge sauestien som går langs dalbunnen helt opp til skaret hvor du går over til høyre her.
Over ryggen går du litt ned på andre siden.
Videre går du ned høyeste åsen mellom Skålsvikvatnet og Saurvatnet, som du skimter nede til høyre. I utkanten av bildet til høyre har du Kvannskaret, og når du har kommet over elva fra Skålsvikvatnen vil du finne en tydelig sti videre.
Tar du en titt på kartet igjen vil du se at fra Rylnakken der du krysser dalen over Hertvikhøla og her du står nå har det nesten ikke vært noen høydeforandring, altså en meget effektiv vei å gå med tunge bører. Opp Kvannskaret og bakken opp fra Skålsvikvatnet derimot blir nok hard å gå på tilbakeveien, og også nedover med tung bør. Veien fra Birkeli opp til Rylnakken er ikke så ille.
Etter en tur jeg gikk tidlig i juni 2014, med Hans Petter Løksti, Harald Sandmo og Harry Pettersen, forteller Harry at mellom inngangen over Hartvikhøla og der nedstigningen til Saurvatnet begynner varierer høyden bare 30 meter. Hele stien ligger mellom 320 og 350 moh.
